Underholdende Grisehjerter

Tittel: Grisehjerter
Forfatter: Ingeborg Arvola
Cappelen Damm, 2011
Antall sider: 390
Lånt på biblioteket

Jeg blir så glad hver gang jeg oppdager en forfatter jeg ikke visste om fra før, og som overrasker positivt. Nå har jeg oppdaget Ingeborg Arvola.
Forfatteren kommer fra Honningsvåg, og er oppvokst i Tromsø. Jeg har altså ikke bare oppdaget en flott forfatter, men en flott Nordnorsk forfatter! Jippi!

Grisehjerter handler om  ekteparet Kine og Konrad som tar med sønnen Iver og flytter fra Oslo og til Talelvdal i Troms kommune, hjem til Kines foreldre. Konrad har nemlig spilt bort alle pengene, ekteskapet henger i en syltynn tråd. Lille Iver er ganske mye mer engstelig enn barn flest, og han er samtidig veldig glad i fyrstikker. I bygda møter vi også Kines barndomsvenninne, Merete, og hennes datter Krystle som har spisevegring og går i terapi. Kines ungdomskjæreste har også kommet tilbake til bygda, og har startet skjønnhetsklinikk der han opererer kjendiser fra alle verdens hjørner.

Det er altså ikke ei kjedelig bygd vi leser om. Her skjer litt av hvert!

Jeg falt veldig for måten Ingeborg skriver på, humoristisk og lett, men samtidig med dypere lag i teksten. Dette var en perfekt sommerlesning for meg! Jeg likte at det var mange karakterer og sammenflettede historier. Jeg synes kjærligheten står veldig sentralt i boka. Det vanskelige ekteskapet, utroskap, skilsmisse, kjærlighet til barn og dyr (hva med en liten elgunge i senga sammen med ektemaken din?), manglende kjærlighet til seg selv, den første kjærligheten som er så vanskelig, søskenkjærlighet og søskenmisunnelse, og ikke minst om tilgivelse.

Søtt, spennende, lettlest, fint og engasjerende!

Kjerringer - En lunken bestselger

Tittel: Kjerringer
Forfatter: Helene Uri
Gyldendal forlag, 2011
Antall sider: 459

Finn frem til din indre kjerring! Mannfolk. Hva gjør du når sjefen tar all æren for arbeidet du har gjort? Når universitetskollegaen åpenbart vil mobbe deg ut av karrierekonkurransen? Eller når tenåringsdatteren din blir forført av en direktør? Frøydis, Celeste, Ella og Jenna møtes på latinkurs og oppdager at de har mer til felles enn lysten på gloser fra et utdødd språk. De har rett og slett fått nok. Nå vil de handle. Gjennom finurlige ydmykelser og humørfylte hevnaksjoner prikker damene inn presise anslag mot maktens menn. (Omtale fra forlaget)

En av bøkene jeg har sett frem til å lese i sommer er nettopp denne boka, Kjerringer. Historien virket både fandenivoldsk og original, og jeg var nesten sikker på at det ville bli en knallgod leseropplevelse.

Vel, etter ca 100 sider var jeg så irritert og frustrert at jeg la boken i fra meg! Da hadde jeg lest side opp og side ned om hvor forferdelig det var at den ene av hovedkarakterene i boka var overvektig, og jeg følte at fordommene til forfatteren tøt ut av alle ordene i boka.

"Ella ble frastøtt av kroppen hennes" (s.29) "Men hun var usedvanlig tjukk. Hun hadde bulker og valker overalt. Og det var vel en viss sannhet i dette med at overvektige hadde dårlig selvkontroll?" (s.30). Senere får vi vite at damen er ca 90 kilo, noe som jeg tenker ikke akkurat er "usedvanlig tjukk". Disse negative og fordomsfulle beskrivelsene varer en god stund, og til slutt va jeg så irritert og fysisk uvel at jeg bare måtte ta en pause fra boka!

Men så liker jeg ikke å gi opp! Etter en lesepause psyket jeg meg opp og leste ferdig boka. Den var egentlig ganske lettlest og til tider fandenivoldsk på en litt sarkastisk og humoristisk måte. Jeg var nødt til å lese videre og finne ut hva disse gale "kjerringene" fant på som hevn mot mannfolk neste gang. Men jeg synes fortsatt at fordommene lå i tykke lag, ikke først og fremst mot overvektige kvinner, men mot menn generelt.

Det er tydelig at forfatteren er opptatt av kjønn og forskjellsbehandling mellom kvinner og menn. Jeg er bare ikke enig i at kvinner er undertrykt i samfunnet i dag. Og jeg er ihvertfall ikke enig i at man skal leke bødler og hevne seg på andre.

Boka fungerer greit som underholdning, synes jeg. Uri har også kontroll på ordene og man merker at hun kan skrive. Jeg synes allikevel at det er noe som mangler; varme og nærhet i historien.

Boka har blitt mottatt på ulike vis.

Solgunn: virker å like boka greit, men har et par invendinger

Knirk: synes ikke dette var ei bok for henne

Jeg leser: likte boka veldig godt

Flott bok gjemt bak et trist cover og en dårlig boktittel!

Tittel: Under de dype skyggene av løvtunge trær
Forfatter: Kari F. Brænne
Aschehoug forlag, 2010
Antall sider: 301

Dette er ei flott bok gjemt bak et trist cover og en dårlig boktittel!

Forsiden fikk meg til å tenke på en deprimerende, langdryg og lite spennende historie, og tittelen er bare helt rar. Hvordan går det an å være under dype skygger? Jeg henger ikke med, og skjønner ikke hvorfor denne tittelen og hvorfor det triste bokomslaget.

Men dette er jo en kanonbra roman! Så hvorfor gjemme det bak noe så bedrøvelig og kjedelig? For jeg lover, det er ingenting kjedelig med selve historien. Den holder deg spikret fast fra første til aller siste side!

Historien:
Endelig skal sønnen og hans familie komme hjem til gamle Evelyn på hennes 85 års bursdag. Hun har ikke sett Wilhelm på 30 år, siden den gangen han så brått flyttet til USA. Jovisst ligger det ting og ulmer under overflaten, men det vil ikke Evelyn tenke på. Slik som at faren var nazi-sympatisør under andre verdenskrig, og at hun ble jaget fra gården da hun ble gravid med fienden. Eller at det å være alenemor slettes ikke var så greit, og noen ganger ble hun bare så sint så sint, og lille Wilhelm fortjente å bli stengt inne i kjelleren, ellers hadde hun aldri fått fred. Vel, den voksne Wilhelm er en svært lite sympatisk mann, det finner vi raskt ut av. Og hvor er barnebarnet til Evelyn? Hun trodde først at han var sammen med faren i USA, men samtidig synes hun den svenske skuespilleren Robert ligner svært mye på barnebarnet. Hun inviterer like gjerne Robert også til sin 85 års dag. Historien topper seg når alle hemlighetene som ligger dypt begravet i Hedmarksskogene dukker opp til overflaten.

Det gikk kaldt nedover ryggen:
Dette er en roman med et fint og til dels poetisk språk. Det flyter lett, samtidig som teksten har dypere lag. Spenningen er fullt til stede, selv om jeg hverken vil kalle dette krim eller spenningsroman. Allikevel vil hendelsene i boka, og de dystre karakterene få det til å gå kaldt nedover ryggen din! Forfatteren har kosa seg med å grave frem alle de verste egenskapene i menneskene og plassert de i en liten familie. Slutten var det mest oppløftende i hele boka, og jeg lover deg at det var INGEN happy ending!

Jeg har lest flere gode omtaler av boka fra mine medbloggere, blant annet Bokelskerinnen, Les mye, En verden full av bøker, My online library, og Gjennom ordene. Men ellers i mediene har jeg ikke hørt så mye om boka. Jeg tenker at det kanskje ikke er så rart, mest på grunn av det triste og litt misvisende omslaget. Men det er veldig, veldig synd! For boka er knallgod, og leseropplevelsen for min del var WOW!

...og forresten; denne boka har jeg fått fra forlaget, ikke som anmeldereksemplar, men som takk for at jeg blogget om en annen god bok. (How lucky am I!).

De udødelige

Tittel: De udødelige
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Aschehoug forlag, 2011
Antall sider: 315

Jeg oppdaget forfatterskapet til Ketil Bjørnstad på ei strand i syden for tre år siden. Jeg lot meg bergta av den vakre romanen "Til musikken". Den boka er ennå en av mine favorittbøker! Derfor gledet jeg meg ekstra til forfatterens siste bok, "De udødelige".

Handlingen:
Denne boken handler om den 58 år gamle legen Thomas Brenner. I steden for å nyte livet nå som barna har blitt voksne, så plages han stadig av engstelser. Dødsangsten river i ham! Han oppdager også ved en tilfeldighet en kul i brystet til kona, Elisabeth, men hun vil ikke høre på ham og dropper som vanlig den årlige mammografien. Imellom forpliktelsene til sine syke foreldre, konas syke foreldre, sine pasienter og sine to voksne men uansvarlige og barnslige døtre, så merker han i stadig økende grad at hjertet gallopperer i ujevn takt. Hjerteflimmer.

Jeg lot meg begeistre:
Dette er nok ikke romanen for alle, tror jeg. Jeg mistenker at forfatteren har skrevet mye ut fra sitt eget synspunkt og sitt eget liv; dødsangsten, omsorgen og det tyngede ansvaret for både sine foreldre og sine voksne barn, usikkerheten for å såre andre. Dette er stemmen til en middelaldrende mann som på sin måte reflekterer over livet og forsøker å forberede seg på livets senhøst og vinter.

Det er mye snakk om døden og sykdom i denne romanen, og paradoksalt nok heter romanen "De udødelige". En ønsketenkning, kanskje? Et ønske om å bevare ting til evig tid, men livet og tiden haster jo videre uten hensyn til noen.

Det er ikke så mange store høydepunkt i romanen, men den var fin å lese. Ikke like vakker som "Til musikken", men Bjørnstad skriver med en nerve og en følsomhet som jeg liker veldig, veldig godt! Jeg får den samme følelsen som da jeg var på nyttårskonsert med den norske opera, eller de gangene jeg har besøkt et utsøkt galleri; en følelse av å være vitne til noe vakkert og samtidig litt vemodig og trist. Som en fiolin som spiller en sakte melodi, rører ved noe inni meg.  

Konklusjon:
Vakkert språk, rom for ettertanke, men målgruppen for historien er nok helst menn i godt voksen alder. 

Vårløsning for bokblogger Pervoluto

Tittel: Vårløsning
Forfatter: Randi Landmark
Publica forlag, 2009
Antall sider: 281

Forfatteren Randi Landmark er ei som jeg føler jeg har "kjent" en stund allerede, gjennom bokbloggen sin Pervoluto og skrivebloggen Interscribo. Bokbloggen hennes har jeg fulgt helt siden jeg selv begynte å skrive bokblogg, og jeg føler at det har vært et fin fellesskap. Derfor nølte jeg ikke med å takke ja til tilbudet hennes om å lese den første boka hun har utgitt.

Handlingen:
Vårløsning handler om den 28 år gamle Marie som etter nyttår flytter fra storbyen og et trøblete forhold, til ei lita bygd der hun har fått jobb i barnehage. Hun oppdager ganske snart at hun har overtatt både jobben og leiligheta etter Guri, som forsvant sporløst i september året før. Kort tid etter at hun er innstallert i leiligheta kommer hun over dagboka til Guri. Den avslører flere hemmeligheter. Samtidig får vi også bli kjent med Marie og hennes opplevelser i bygda. Hun opplever også å komme i kontakt med flere menn, potensielle kjærester? Det er blant annet en kjekk bonde ved navn Ola, som hun ikke kan fatte er singel. På toget når hun først reiser til bygda møter hun Mikkel, en kjekk lærer som drar tilbake til hjemplassen for å overta gården etter sin syke far. Så er det Hallgrim, politibetjenten som er satt på saken om Guris forsvinning.

En fengende og lettlest roman:
Randi har skrevet en veldig fengende og lettlest roman som rommer både romantikk, spenning, forviklinger og mysterier. Randi skriver selv i bloggen sin at det er et bevisst valg for henne å skrive lett, men som hun sier "det er ikke alltid enkelt å skrive lett". Jeg synes språket i en fortelling er viktig, jeg har opplevd mange fortellinger som har blitt ødelagt av et dårlig språk. Dette er heldigvis ikke tilfelle hos Randi! Hun skriver godt selv om det er et lettlest språk, og det passer til selve historien. Nettopp det lettleste språket tror jeg vil favne et bredt publikum, noe som jeg tror mange forlag har oversett. 

Jeg likte denne boka godt. Egentlig har jeg mange andre bøker foran i lesekøen min, men da jeg fikk denne boka i posten for noen dager siden, så ropte den på meg helt til jeg begynte å lese. Det har vært koselige timer hvor jeg har levet meg inn i fortellingen om Marie og det lille bygdesamfunnet. Forfatteren har valgt å dikte opp stedene i boka, noe jeg syntes var litt unaturlig i begynnelsen. Men etter hvert fungerte det veldig fint. Marie blir heller ikke så godt beskrevet utseendemessig i boka, men man blir fort kjent med henne som person med å følge hennes tanker og hendelser. Det at hun ikke er så godt beskrevet gjorde det egentlig lettere for meg å identifisere meg med henne, og dermed levde jeg meg mer inn i fortellingen.

Noen småting synes jeg trekker litt ned på helhetsinntrykket. Jeg skjønte egentlig litt for raskt hva som kom til å skje fremover i boka. Jeg ante tidlig hvem som ble hennes kjæreste, og hvordan mange av karakterene i boka egentlig var uten at det ble sagt. Altså, litt forutsigbart. Men det kan jo være meg... kanskje jeg har lest det meste før? Det andre jeg synes trekker litt ned er faktisk forsiden. Det er et vakkert bilde og tittel og bilde beskriver begge innholdet i boka. Men samtidig gir forsiden et inntrykk av ei litt "tung" bok, noe a-la prosa/dikt. Jeg tror rett og slett ikke forsiden fenger målgruppa for hvem som vil lese ei slik bok.

Konklusjon:
Har du lyst til å lese ei fin, lettlest bok som tar deg med til et bygdesamfunn der litt av hvert skjer, så kan jeg anbefale denne boka.

Nå har jeg lyst til å lese bok nummer to, som heter "lystløgneren". Det er en frittstående fortsettelse av denne boka. For jeg er nemlig nysgjerrig på hvordan det går med de ulike menneskene i boka, ikke bare Marie.

Tusen takk, Randi, for boka!

Fedrenes løgner - en slekts-skrøne-thriller

Tittel: Fedrenes løgner
Forfatter: Tom Egeland
Forlag: Aschehoug forlag, 2010
Antall sider: 473

Mer bokdata hos bokelskere:
http://bokelskere.no/beatelill/boksamling/745368/

Hehe, slekts-skrøne-thriller, det ordet fant jeg på selv og vet ikke engang om ordet finnes. Men jeg synes det beskriver så godt Tom Egelands siste bok, "Fedrenes løgner". Tom Egeland er egentlig en veletablert krimforfatter med mange suksesser bak seg. I denne boken ønsket han å bevege seg bort fra krimsjangeren. Heldigvis har han ikke beveget seg så veldig langt unna, for dette er en historie som er veldig godt oppdiktet, spenningen er absolutt ikke borte, og skrivestilen kjenner jeg igjen fra tidligere bøker av forfatteren.

Handlingen i boka: 
Den hasjrøykende og ikke så veldig hardt arbeidende journalisten Victor Scott har mye å leve opp til. Hans far var en berømt polfarer som ble borte i isødet da Victor var liten gutt, hans farfar var en berømt og bejublet forfatter og hans oldefar overlevde 20 år på en øde øy og skrev en bestselgende bok om dette. Ja, store menn i hans familie! Eller? Victor starter å skrive en bok om hans forfedre, og etterhvert som han reiser rundt i verden og lærer mer om sine forfedre, så dukker det stadig opp hemmeligheter. Hemmeligheter som nok aldri var ment å se dagens lys.

Min opplevelse:
Det var i august i fjor at jeg startet å lese "Fedrenes løgner", den tok meg med storm og jeg leste og kosa meg. Historien var så troverdig, så virkelighetsnær. Boka var lagt opp til at dette var reelle dokumenter som Føniks forlag hadde oppdaget etter den nylig avdøde Victor, som han hadde skrevet på 70-tallet. Med etter hvert følte jeg meg ganske dum.... jeg hadde ikke skjønt at både forlaget og Victor var oppdikta! Jeg trodde at dette var noe som kunne ha hendt, og så alt for meg! Det endte med at jeg la vekk boka i skuffelse. Men heldigvis bestemte jeg meg for å fullføre historien.

For det er en god historie. Selv om jeg opplevde at noen perioder ble litt langdryge og kanskje litt kjedelige, så er store deler av boka en fryd å lese. Det er jo et ganske dristig prosjekt forfatteren har begitt seg ut på. Vi får historien til fire generasjoner menn, ja kanskje ikke akkurat hverdagsmannen, men iallefall ekstraordinære menn av sin tid. Det et spennende å være med i oppnøstingen av forfedrenes historier og i opprullingene og avsløringene av de store hemmelighetene.

Jeg er jo ganske overbevist om at hemmeligheter skjules i alle familier, og selv om hemmelighetene i Victors familie nok kan sies å være litt i overkant for en familie, så synes ikke jeg det slutter å være troverdig. Eller.... det ballanseres veldig på kanten av det troverdige, og etterhvert skjønte jeg jo at Tom Egeland virkelig har tatt seg ut når det gjelder skrøner!

Forfatteren kan jo skrive, og det har han bevist i mange bestselgende krimbøker. Det tar han med i denne boka. Den litt tørrvittige humoren er fortsatt der, og han kan fortsatt bygge opp spenningen i en fortelling. Jeg synes ikke dette var så veldig annerledes enn hans andre krimbøker, selv om dette er en helt annen sjanger. Så.... liker du de andre bøkene til Egeland, så kan det godt hende du vil like denne boka også.

Avslutningen av boka var den beste delen, synes jeg. Her er fra et av de siste avsnittene:

"Hva skjedde senere, tenker du.
Vi er så utålmodige, vi mennesker. Hva skjedde, hvordan gikk det, endte det godt? En begynnelse må ha en slutt. En tragedie trenger en forløsning. Men slik er ikke livet. Livet er vårt tilmålte øyeblikk. Noen ganger renner årene formålsløst ut i sanden uten noen som helst form for mening." (side 469) 

Her kan du forresten lese i forfatterens egen blogg om hvordan denne boka ble til. Spennende!
http://tomegeland.blogspot.com/2010/04/ny-roman-fedrenes-lgner.html

Endelig ei bok som har alt!

Tittel: Mellom oss
Forfatter: Ruth Lillegraven
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Utgivelsesår: 2011
Antall sider: 249


Det er så deilig å finne ei bok som har alt!
Det har definitivt denne boka! Fra første side ble jeg grepet av historien, og lå til langt på natt og "måtte bare" lese et kapittel til. Den var nesten umulig å legge fra seg, og historien ble med meg videre lenge etter at boka var ferdig lest.

Handlingen i boka:
Vi møter en familie som er flettet sammen av en haug med fortielser og alt det usagte, og vi møter familien i ulike perioder... fra krigens dager, via 70-tallet og frem til 2003. Dagny og Jacob som var sentrale i motstandskampen under andre verdenskrig, deres sønn Svein som forsvinner i Chile på 70-tallet. Kjæresten Ranveig som begraver seg i arbeid, og Sveins datter Tonje som har et hemmelig liv som prostituert. Det er mange ting som holdes hemmelig, mange ting som forblir usagt.

Kanskje er det slik i de fleste familier? At i de fleste hjem ligger et skjelett eller to gjømt i skapet (eller under senga for den saks skyld).

Mellom oss
Ja, for det er vel slik at det alltid vil finnes hemmeligheter mennesker imellom. Det som ligger mellom oss kan være så mange ting, og kanskje skal ikke alt sies høyt. Men det kan også være slik at alt det usagte vokser seg stort, så stort at det gode får mindre og mindre plass. Det viser forfatteren her, og hun gjør det på en fortryllende vakker måte, uten at det tipper over i sentimentalitet eller klisjèer.

Språket til Lillegraven er fortryllende vakkert, men ikke overdrevent sentimentalt. Hun har tidligere skrevet dikt, så språket er nok preget av poesi uten at det blir for fremtredende og tydelig. Ja, jeg glemte å nevne at Lillegraven skriver på nynorsk. Det fungerer svært bra, og jeg blir bare mer og mer positivt overrasket over hvor godt jeg liker å lese på nynorsk. Sjokk!

Konklusjon:
Denne boka har alt: en svært fengende historie som gjør at du ikke vil klare å legge boka fra deg, et fortryllende vakkert språk, spennende karakterer, uventede hendelser og rom for ettertanke. Den har til og med en slags "happy ending". Jeg likte slutten veldig godt, selv om jeg har sett at andre synes slutten kan bli litt for enkel. Dette er rett og slett ei bok jeg veldig gjerne ønsker at jeg kunne ha skrevet!

"Mellom oss" er herved varmt anbefalt!

Jeg synes at blogginnleggene til KNIRK og Bokelskerinnen om denne boka er knakende gode! Bokelskerinnen har også et flott intervju med forfatteren. Den kan du lese HER.

Dette er forresten mitt februar-bidrag til Bokelskerinnens "les en debutant"-utfordring. Det er spennende å oppdage nye, dyktige forfattere!

Til slutt vil jeg takke Tiden forlag for gratis eksemplar av denne flotte boka!

E8 - En erfaren debutant!

Tittel: E8 Nord
Forfatter: Henning Howlid Wærp
MARGbok forlag, 2010
Antall sider: 239

Noe av det beste jeg vet er å dra innom et bibliotek, vandre rundt omrking, trekke frem bøker på måfå... og oppdage skjulte skatter! E8 Nord sto fremme i nyheter-hylla, og noe sa meg at denne skal jeg lese. Det angrer jeg ikke på!

Henning Howlid Wærp debuterer som romanforfatter med denne boka, men han er ingen nykommer i litteraturens verden. Han bor, og jobber i Tromsø som professor i litteratur, og har blant annet skrevet fagbøker i litteratur samt undervist på forfatterstudiet i Tromsø. Universitetet i Tromsø har publisert et spennende intervju med forfatteren, den kan du lese HER.

Handlingen:
Vi møter den uføretrygdede FN-soldaten John, som etter et mislykket forsøk på å gå i terapi, reiser nordover og bosetter seg i Ramfjorden, et lite stykke utenfor Tromsø. Her bedriver han tiden med å kjøre E8, inn til Nordkjosbotn der han innleder et forhold til Kate, til nordspissen av Tromsøya der han møter politibetjenten Berit, og ut til Skullsfjord der han sitter på trappa sammen med Bjarkrem. Tilsynelatende skjer det ikke så mye i Johns liv, men etterhvert aner vi at han ikke har det helt bra. Posttraumatisk stressyndrom etter opplevelser fra Kosovo-krigen, litt småparanoid og en tanke forvirret er han. En taus man som er god på å kjøre og ikke fullt så god på sosiale relasjoner.

Mine tanker om boka:
En roadmovie på bok var det første jeg tenkte på da jeg skulle oppsummere inntrykkene mine fra boka. Det var også veldig fint å lese ei bok fra nordområdene, det er ikke ofte jeg har gjort det (Raija-serien teller vel ikke?). Forfatteren beskriver også Tromsø og omegn på en litt spesiell måte. Istedenfor reiseskildringer fra naturskjønne nordomgivelser får vi høre om ubåter i havna i Tromsø, veiskilt om alt mulig rart, gamle plastbøtter som slenger i naturen og man aldri blir kvitt. Selvfølgelig beskrives også det vakre Nordnorge, men ikke på en "turistaktig" måte. Jeg føler meg hjemme i beskrivelsene, og merker at jeg smiler og nikker gjenkjennende til mange ting.

Språket er et erfarent språk. Man merker at ingenting er tilfeldig, og at denne mannen har skrevet mye. Han kan litteratur. Noen steder er det presise og konkrete skildringer, iblandet tanker og opplevelser fra John i tredjeperson. Andre partier er kortere avsnitt med større mellomrom mellom setningene, og et mer poetisk språk. Disse små snuttene likte jeg best. Hør bare her:

"Kjøre. Englekoret gjennom Lavangsdalen.
Bjørkene grønne, snø i fjellsiden.
Snu i Ramfjorden, kjøre tilbake igjen.
En perfekt dag. En perfekt U-dal." 

Noen små minus med boka: Jeg liker egentlig ikke John så godt. Han er svært fåmælt, og har ikke så mange dype tanker. Ikke liker jeg heller at han innleder et forhold til flere kvinner på samme tid. Et paradoks er det at mens han ligger med både Kate og Berit, så blir han sjalu og paranoid og lurer på om Kate har et forhold til sin kamerat. Alt dette skildres på et nesten diskret og lavmælt vis, plutselig så er han bare i senga til Berit. I tillegg ble det litt kjedelig noen steder med beskrivelsene av alle stedene han kjørte. Litt for mye vei og litt for lite handling. Men boka er langt ifra kjedelig, og det var bare noe få steder jeg syntes det ble litt for langdrygd.

Konklusjon:
Å gå på skattejakt på biblioteket kan lønne seg! Jeg satt igjen med ei god bok, en fin skildring av mitt kjære Nordnorge, en pussig historie og et flott språkmessig leseopplevelse. Jeg anbefaler alle å oppdage nye og gamle bøker som ikke alle snakker om og som ligger på bestselgerlistene. Det er som å oppdage noe unikt, noe som var ment for meg. I tillegg kan jeg nå krysse av for at jeg er med i Bokelskerinnens utfordring med å lese en debutant fra 2010 og 2011. Blir du med?

.... og ja, jeg anbefaler deg å lese E8 Nord!

Et lite apropos:
For noen dager siden skjedde det en forferdelig bilulykke på denne strekningen på E8 inn mot Tromsø, i Lavangsdalen. 5 mennesker døde, og mange var innvolvert i ulykken. Dette er noe som rystet mange, selv om vi ikke bor i nærheten. De fleste som bor i nordområdene har kjørt denne strekningen inn mot Tromsø. Derfor var det litt spesielt å lese denne boka akkurat nå, lese beskrivelsene fra hele denne strekningen. Det var et merkelig sammentreff at jeg valgte ut denne boka å lese få dager før ulykken inntraff.

Orkanger - ei god bok om mobbing

Tittel: Orkanger
Forfatter: Johan B. Mjønes
Aschehoug forlag, 2010
Antall sider: 160

Denne boka har jeg mottatt gratis fra Aschehoug forlag.

Hvis du fikk muligheten til å ta hevn over noen som hadde mobbet deg og gjort livet ditt veldig vanskelig, ville du da benyttet deg av sjansen?

I boka Orkanger, møter vi mobberen Børge og mobbeofferet Terje. Som barn er Børge preget av mye ukontrollert sinne og vi får et hint om at hjemmesituasjonen ikke er så bra. Terje er den forsiktige og beskjedne gutten som raskt blir "hakkekyllingen" eller den som blir frosen ut av de andre. Mobbingen blir etterhvert så ille at Terje og familien flytter til et annet sted.

Deretter møter vi Børge og Terje som voksen. Terje har utdannet seg til psykolog og har tatt jobb i hjembygda etter mange år borte. Det som trekker ham hjem er selvfølgelig at han ønsker et oppgjør med mobberen Børge, da mobbingen har forfulgt ham og preget ham veldig som person. Sjansen byr seg raskt, da han bli oppnevnt som sakskynding i en barnefordelingssak der Børge har søkt om økt samværsrett med barnet sitt etter en bitter separasjon fra sin kone. Da Terje besøker Børge (som forøvrig ikke kjenner Terje igjen), så velter alle de gamle følelsene opp i ham: frykt og fortvilelse. Derimot innser han ikke at dette er hans egne følelser, men tenker at det er Børges datter som er redd faren sin. Terje ser det som sin livsoppgave å "redde" datteren fra faren.

I tredje del av boka møter vi begge som gamle. Børge ringer på døren til Terje, og leseren forventer kanskje en slags forsoning. Vel, det går ikke helt som planlagt!

Ingen fasitsvar på mobbeproblematikken.
Nei, boka gir ingen fasitsvar på mobbeproblematikken, men det gir så mye mer. Vi får se at livet er aldri rett frem, og det er mange grunner til at ting skjer. Livet består ikke av en syndebukk og et offer. Vi er alle mennesker som gjør ting som påvirker andre på godt og vondt (kanskje mest vondt i denne boka). Det å beskue problemet både fra mobberens side og fra offerets side uten å nødvendigvis ta stilling til rett og galt fungerte veldig godt i boka.

I tillegg er dette ei velskrevet bok som jeg leste på noen timer fordi jeg rett og slett ikke klarte å legge den i fra meg. Det er et meget godt tegn! Vel, jeg må innrømme at i begynnelsen tenkte jeg at språket var litt merkelig, med veldig korte setninger og en nesten manende repetering av enkeltord. Det ble først litt forstyrrende og nesten irriterende. Men etterhvert som jeg leste videre likte jeg måten forfatteren skrev på. Det ble veldig virkningsfullt og samtidig vakkert på en rå måte.

Johan Mjønes debuterte i 2009 med boka Terminalhastighet som fikk mye skryt. Orkanger er hans andre bok, og selvfølgelig er forfatteren fra Orkanger (men bor nå i Oslo).

Det er flere andre som har blogget om boka, blant annet Lena med bloggen Les mye, Ann Helen med bloggen Migrating Coconuts, Cathrine med bloggen Min bokhylle, og Rune med bloggen Bjerkestrands hjørne av verden.  (klikk på bloggnavnene så kommer du til deres innlegg om boka). Disse fire bloggene er også verdt et besøk ellers, jeg er selv ofte innom.

Innsirkling 2 innfrir!

Tittel: Innsirkling 2
Forfatter: Carl Frode Tiller
Aschehoug forlag, 2010
Antall sider: 400

Da Aschehoug forlag kontaktet meg for noen uker siden og lurte på om jeg ønsket å motta bøker for å lese og skrive om de på bloggen min, så var jeg så frekk at jeg tryglet om å motta den siste boka til Carl Frode Tiller som kom ut nå i oktober. Så denne boka har jeg da fått gratis hos forlaget.

Det er ingen hemmelighet at jeg liker forfatteren veldig godt, og at jeg har vært veldig begeistra for bøkene jeg har lest av ham. Både Skråninga og Innsirkling imponerte meg, så forventningene til denne boka var vel litt i overkant av skyhøye!

Handlingen:
Dette er altså fortsettelsen av Innsirkling som kom ut for 3 år siden. Historien er som følger: Det blir satt inn en annonse i avisa der det står at David har mista hukommelsen. Alle som kjenner David bes om å skrive inn til en mailadresse og fortelle om David og deres forhold til ham. I bok nummer to møter vi tre personer som skriver til David: Ole som er en alt for snill og litt "veik" mann. Han har kone og barn, og driver gården til foreldrene. Det er ikke lett å tekkes både mor og kone, spesielt ikke når de er i konflikt. Er Ole like feig som han var i barndommen da han og David lekte sammen? Den andre som skriver inn er muskelbunten Tom-Roger som innerst inne vil være noen andre enn bølla, men det er ikke så lett å bryte ut av sine inngrodde mønstre. Til slutt møter vi Paula som bor på gamlehjem, og som var bestevenninna til Davids mor. Hun har litt av hvert å fortelle, og mye av de hemmelighetene hun bærer på er svært overraskende!

En helt særegen måte å skrive på:
Det er egentlig ikke historiene til Tiller som fenger mest, men det er måten han skriver på som er så særegent og unikt, synes jeg! Ikke misforstå, historien er veldig spennende, og det er fascinerende å lese hvor ulikt David blir beskrevet, alt ettersom hvem som forteller. Det som er særegent med måten Tiller skriver på er hvordan han beskriver tanker og følelser og gir forklaringer på tilsynelatende tilfeldig oppførsel. Det blir så nært og nesten pinlig å lese om hvor svake menneskene er, og hvordan man sier en ting for å opprettholde en fassade, når man egentlig har lyst til å si noe helt annet.

Noen ganger tipper det nesten over til å bli for mye analysering, men bare nesten. Det hele ballanseres veldig på grensen til å være troverdig. Det er nesten sånn at det ikke går an at den trauste og litt tafatte Ole skal være så klarsynt at han ser årsakene til at både kona og mora oppfører seg slik de gjør. Men det fungerer, og det er konsekvent gjennomført både i bok 1 og i bok 2, så da er det egentlig ikke noe minus. Jeg får meg flere a-ha opplevelser når jeg leser disse, kjenner mye igjen i mennesker jeg selv har møtt og hatt i mitt liv.

Kort oppsummert: Innsirkling 2 innfridde mine skyhøye forventninger, og jeg lover deg en meget god leseropplevelse hvis du ønsker å lese denne boka. Spennende og original historie, stor innsikt i menneskets psyke, nydelig språk og et ønske om å ville lese mer!

Mot slutten av boka så avsløres flere oppsiktsvekkende ting om David. Jeg venter i spenning på Innsirkling 3 og håper inderlig ikke det går 3 år til neste bok! Det vil være direkte slemt av Tiller å pine folk på denne måten!

Schau om livet, døden og ensomheten

Tittel: På vegne av venner
Forfatter: Kristopher Schau
Forlag: Oktober
Utgitt: 2009
Antall sider: 92

"Men hva når ikke et eneste menneske er til stede under bisettelsen? En ting er at klemmene og anekdotene i etterkant uteblir og at ingen sitter der og kjemper med tårene mens presten går gjennom rutinene, men hva er det egentlig som skjer? Skjer det noe? Er det noe? Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed." (Side 10)

Det er vel ikke helt ventet at moromannen Schau skal skrive ei alvorlig og til tider filosofisk bok om livet, døden og ensomheten. Men det har han altså gjort. Schau bestemte seg, i en periode av livet der han var arbeidsledig, at han i et år skulle delta på begravelser arrangert av kommunen. Det rørte noe i ham å vite at noen mennesker blir begravet uten en eneste familiemedlem eller venn tilstede. Han ville finne ut mer om dette.

Tittelen "på vegne av venner" kommer fra dødsannonsene. Det er når det står på vegne av venner, at det offentlige er arrangør for begravelsen. Jeg synes både tittelen på boka og selve bokomslaget var veldig vakkert! Ti poeng her!

Selve essayet er også veldig, veldig vakkert! Ja, nettopp, vakkert! Trodde aldri jeg skulle koble sammen det ordet med herr Schau, men verre ting har hendt. Jeg har tidligere vært vitne til diverse "prosjekt" og andre tv-opptredener med denne mannen, og jeg har ikke vært fan. Men i bokform imponerer han meg. Skrivestilen er i dagbokform, en liketil måte å skrive på som allikevel ikke blir platt eller overfladisk. Jeg håper han skriver flere bøker, mange flere.

Schau skriver flott om sin deltakelse, sine opplevelser og sine tanker og funderinger i forbindelse med disse begravelsene. Samtidig skinner det gjennom at han strever med tanker og følelser i forbindelse med livet, døden, og ikke minst ensomheten, som kanskje han ikke selv skjønner fullt ut. Men det at han ikke serverer alle svarene, gjør jo til at jeg som leser også kjenner på disse følelsene. For det bunner vel ut i en frykt.... en frykt for at du er alene når du dør, en frykt for at din eksistens her på jorden ikke har betydd noe.

Tilslutt: til alle dere som ennå ikke har lest essayet.... DENNE ANBEFALES PÅ DET VARMESTE!

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Tittel: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Forfatter: Kjersti Annesdatter Skomsvold
Oktober forlag, 2009

Kjersti A. Skomsvold debuterer med denne slagkraftige, humoristiske og tragiske romanen om gamle Mathea. For denne boken har hun høstet mange lovord, og ble blant annet tildelt Tarjei Vesaas debutantpris for 2009. Dette er altså ikke en hvilken som helst debutant, men ei som har blitt lagt spesielt merke til for sitt talent.

Ja for talent har denne forfatteren i bøttevis! Denne dama kan virkelig skrive! Jeg lot meg stadig overraske, more og gripe, med Kjersti sine ord og vendinger. Språket er nok den store styrken i denne romanen. Fengende, morsomt, filosofisk og tragisk på samme tid.

Boka handler altså om den eldre og svært isolerte og ensomme damen Mathea. Hun har alltid følt seg usynlig blant mennesker, og den eneste som virkelig har kjent henne er mannen (som hun kaller Epsilon, som er et matematisk tegn for en uendelig liten enhet). Etterhvert som dødsangsten kryper nærmere, begynner Mathea å ønske å sette spor etter seg her i verden, og hun begir seg ut fra leiligheten.

Dette er som sagt en historie som egentlig kunne høres litt tragisk, alvorlig og kjedelig ut. Men på grunn av forfatterens herlige språk så blir det så mye mer. Særlig den litt dystre humoren skinner godt gjennom, og jeg tar meg i å flire høyt av noe som egentlig er ganske trist. Ja dette er absolutt ei bok verdt å lese! Kanskje du, i likhet med meg, også filosoferer litt etter å ha lest denne boka.... om det å sette spor etter seg i livet.

Det er flere enn jeg som har lest og blogget om boka. Titt gjerne innom og les hva Knirk, Thauke2 og Bibliotekarene mener om denne boka.

Sterkt og opprivende!

Tittel: Skråninga
Forfatter: Carl Frode Tiller
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2001
Sider: 272

Etter å ha lest boka "Innsirkling" og blitt fascinert, så bestemte jeg meg for å lese flere bøker av Tiller. Jeg startet på lydbokversjonen av "Skråninga" for 3 uker siden, måtte bytte til vanlig bokformat (lydbok er nok ikke min greie, nei!), og først i dag ble jeg ferdig med boka. Det har vært en lang leseprosess! Ikke misforstå, det er IKKE det at boka er kjedelig eller langtekkelig, tvert imot! Grunnen til at lesinga tok så lang tid er nok at dette var veldig sterk kost å fordøye for meg. Det føles som om man er inne i hodet til hovedpersonen, og han er meget forstyrra og psykisk syk! Det er nesten utmattende å være tilstede i hodet hans over lengre tid, så derfor har jeg svelgt boka i små porsjoner for å ikke få alt for vondt i magen.

Hva handler boka om:
I første del av historien følger vi faren til bokas hovedperson. Han er alkoholiker, gift med ei svært overvektig dame, har mindreverdighetskomplekser og industrijobb han mistrives i. Han har to sønner som er i svært ulik alder. Den yngste er liten gutt på ca 6 år mens eldste sønn studerer litteratur på universitetet. Faren er ikke en enkel mann å leve med. Det hender at familien får unngjelde med både verbale trakaseringer, slag og spark.

I andre del av boka møter vi den yngste sønnen. Det er her størstedelen av historien ligger. I litt forvirrede hopp frem og tilbake i tid får vi ta del i sønnens liv og historie. Han sitter nå på lukket psykiatrisk avdeling og har fått beskjed om å skrive ned sin livshistorie. Den historien får vi ta del i, og den hopper frem og tilbake i tid, er springende og litt kaotisk. Etterhvert nøstes trådene sammen og vi får sydd sammen til en hel og skremmende historie om hvordan en liten sårbar gutt utvikler seg til å bli en kriminell mann med store psykiske problemer.

Dette mener jeg:
Jeg synes Tiller er en mester i å skildre mennesker med psykiske vansker og lidelser! Når jeg leste om denne stakkars gutten, fikk jeg en sterk følelse av å være inni hodet hans. Jeg tenkte også mye på flere av pasientene jeg har møtt i mitt arbeid i psykiatrien, mennesker med lignende livshistorier, like måter å reagere på. Det er noe sårt men samtidig brutalt i måten forfatteren skildrer hvordan den psykisk syke gutten har det. Mange ganger satt jeg med klump i halsen og følte virkelig med denne stakkars ensomme og utstøtte gutten. Tenk om ting hadde vært litt annerledes? Tenk om han hadde vokst opp med andre foreldre? Tenk om han hadde blitt møtt med forståelse istedenfor mobbing og utfrysning på skolen? Tenk om noen hadde sett ham og gitt ham en sjanse? Tenk om ikke alle tilfeldighetene slo ut i gal retning.

I begynnelsen var det uvant og litt slitsomt å lese boka. Det er ingen kapitler i fortellinga, og jeg måtte konsentrere meg i lesinga slik at jeg klarte å følge med hvor historien hoppet i neste setning. Men da jeg ble vant til det så synes jeg det var veldig virkningsfullt. For tankene til en psykotisk og psykisk syk person er springende, og dette ga det en fin nærhet til hovedpersonen.

Denne historien tror jeg kommer til å sitte i meg lenge! Den er sterk og opprivende, og jeg sitter igjen med en følelse av at skjebnen til enkelte mennsker kan være så urettferdig. Kanskje er det tilfeldigheter som spiller inn og gjør at noen mennesker (som oss) får et godt liv, og andre mennesker ender opp ensom og forstyrret på lukket psykiatrisk avdeling.

En meget god innsirkling

I romjula satt jeg oppe ei natt og kjeda meg, surfa litt på nett. Før jeg viste ordet av det hadde jeg meldt meg inn i 3 bokklubber og bestilt tilsammen 9 velkomstbøker. Den ene av disse bøkene var "Innsirkling" av Carl Frode Tiller. Det var egentlig litt slump som fikk meg til å bestille nettopp denne boka, men jeg syntes også den virket interessant.

Boka handler om at David har mistet hukommelsen og det settes inn en annonse i avisa hvor kjente bes skrive brev til ham for å hjelpe ham å pusle livet sitt sammen. Det er tre stykker som svarer, og det er disse svarene som danner bilder av både David som person, samt hendelser rundt denne tiden. Vi får ikke møte David direkte i boka. Jon er barndomskompis, og den hemmelige elskeren til David. Arvid er Davids stefar og Silje er Davids ungdomskjæreste. Vi møter alle 3 i livene deres i dag, noe som ikke er særlig hyggelig lesning, og vi får lese det de tre skriver til David for å forklare hvordan de kjenner hverandre og hvilke historier de har delt.

Brevene de skriver til David handler egentlig like mye om dem selv som om ham. Det er også veldig ulike fortellinger og syn som kommer frem om den samme mannen og de samme hendelsene. På en måte blir man utfordret som leser. Hva av dette er sant? For det Jon forteller står flere ganger i direkte motsetning til Arvids eller Siljes historie. Men når man tenker seg om så er jo det nettopp slik livet er. Det fins ingen "sann" sannhet, men sannheten er vel like mye basert på synsvinkelen... hvem som ser og hvilken baggasje vedkommende har med seg.

Jeg synes store deler av boka er fantastisk god! Tiller er en mester i å beskrive mellommenneskelige forhold og de vanskelighetene og misforståelsene som kan oppstå. Jeg lot meg fascinere av keitete Jon som egentlig er veldig sårbar og feminin, men som fortvilet forsøker å spille barsk og utilnærmelig. Det skjærer seg selvfølgelig både med bandmedlemmene og familien hans. Jeg var på gråten når jeg leste delen om Arvid som holder på å dø ensom og føler han ikke har noe å leve for. Det er bare helt nydelig å lese om hvordan han beskriver det å være kreftsyk.

Derimot synes jeg ikke den siste delen av boka var like god som resten. Historien om Silje traff meg ikke like hardt og intenst som historiene til Jon og Arvid. Det er som om forfatteren ikke virkelig har skjønt seg på Silje, og fortellingen om henne blir litt overfladisk i forhold til de andre to. En bitte liten nedtur, med andre ord, men helhetsinntrykket av boka er fortsatt veldig veldig godt! Boka anbefales på det varmeste!

Boka er skrevet på nynorsk. Vel, jeg leser omtrent ALDRI nynorsk! Kan jeg styre unna så gjør jeg det. Kanskje litt fordomsfull, ja jeg innrømmer det. Men jeg er veldig glad for at jeg kastet meg utpå og tok sjansen. Språket er nydelig, og jeg er sikker på at det fungerte mye bedre på nynorsk enn det ville ha gjort på bokmål. Heretter skal jeg ikke rygge ved tanken på å lese nynorsk.

Jeg leste forresten på nett at forfatteren planla at dette skulle bli en triologi. Nå har det gått 3 år siden boka kom ut, men jeg har ikke hørt om bok nummer 2 ennå. Jeg håper det kommer en bok 2, og jeg håper da vi får lese mer om David. Gjerne se ting fra hans perspektiv. Vi får se om det kommer en oppfølger.

Suveren debutant og kåret til årets mest originale boktittel

Før jeg begynner å fortelle noe som helst annet om boka, så må du bare få vite en ting: DENNE MÅ DU LESE!

Normalt er jeg ikke så skarp i mine omtalelser, for jeg vet at smaken er forskjellig og ikke alle liker de samme bøkene. Men denne boka er så gjennomført bra skrevet at dette må du rett og slett ikke gå glipp av!

Tittelen på denne novellesamlingen er "Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket" og er skrevet av debutanten Lena Niemi. Boka er på litt under 200 sider, og den slukte jeg rått på en ettermiddag. I ettertid har jeg gått og tenkt på boken flere ganger. Historiene har festet seg hos meg og stadig oppdager jeg nye dimmensjoner til fortellingene eller tenker at "hvordan gikk det egentlig med de ulike personene?"

Boken er en samling med 15 noveller om 15 ulike personer. Det er sterke historier som egentlig ikke får en avslutning, men hint om hvordan det går med personene får vi ved å lese de andre fortellingene. Novellene og personene flettes sammen til en historie med forbindelser til hverandre. Rammen for historiene er en kveld og ei natt i Oslo. Mobilnettet er nede og det får ulike konsekvenser for de ulike menneskene.

Bokens første kapittel er om Unni som vil forlate kjæresten sin Liv. Andre kapittel handler om den eldre mannen Magnar som legger seg ute i sovepose på Karl Johan for å dø, tredje kapittel er om sønnen til Magnar, Nils, som har forsøkt å kontakte faren sin og er bekymret for ham. Da faren ringer så tar elskerinnen Vigdis telefonen, og like etterpå bryter nettet sammen. Kapitte fire handler om Roar, samboeren til Vigdis og hvordan han gjør en mulig fatal feil på jobben fordi han krangler med arbeidskollega Bendik. Kapittel fem handler om lille Thea som kommer reisende alene og venter på faren sin som er forsinket fra å hente henne. I kapittel seks møter vi Julie som desperat forsøker å bli gravid, og fortviler etter 16 negative graviditetstester. Så møter vi Eline som har fest hos seg (der blant annet Liv er). Hun vurderer å hoppe ut fra vinduet sitt på soverommet hvis ingen stopper henne, 8 meter ned er det. Dette er på grunn av kjæresten Kjetil som flørter med gravide Amanda. I kapittel 8 møter vi Mathias som er samboeren til desperate Julie, han jobber som politi og kjører lille Thea hjem til faren. Han har forøvrig sterilisert seg fordi han er litt for glad i små piker. I kapittel 9 er den døve spedbarnsmoren Birgitte fortvilet og svært sjalu. Mannen Frode har ikke kommet hjem og det er langt på natt. Neste kapittel handler om arbeidskollegaen til Roar, Bendik. Han avverger en flyulykke men havner selv i en ulykke samme kveld. I kapittelet etter det møter vi Jarle, som er samboeren til gravide Amanda (som flørter med kjæreten til Eline). Jarle er på nattevakt på et hotell og fantaserer om ei prostituert dame utenfor, men blir avbrutt av Unni som vil leie rom for noen dager. Neste kapittel er om Liv (samboeren til Unni) som går på festen til Eline, og etterpå finner hun Magnar som ligger ute på Karl Johan. I kapittel 13 er det naboen til Eline (som har festen), ei eldre dame som heter Gerd. Hun er forøvrig arbeidskollega til Nils og Vigdis. I kapittel 14 er det samboeren til den døve spedbarnsmoren Birgitte, Frode, som havner i bilulykke med Bendik. Han brekker begge armene og har da vanskeligheter med å fortelle sin sjalu kone hvorfor han kom så sent hjem. Siste kapittel handler om Kjetil (kjæresten til Eline). Han har havnet hjemme hos Amanda, men plutselig kommer mannen Jarle tidlig hjem fra jobb.

Språket i boka flyter svært lett, og forfatteren er veldig flink til å skildre de ulike personene. Dette overrasket meg kanskje mest.... at personskildringene var så gode med tanke på hvor få sider som var skrevet om hver enkelt. Drivet i historiene og sammenflettingen av dem er helt suveren. Hver for seg hadde ikke disse novellene gitt så mye mening, men når de blir satt sammen så treffer de et sårt punkt i meg. Det handler om ensomhet i mengden av mennesker, men også om det (kanskje tilfeldige) nettverket vi mennesker er flettet sammen i. Les og nyt!

"Der lyset slipper inn"

Denne boka fikk jeg i posten fra Aschehoug forlag etter at jeg hadde sagt ja til å blogge om bøker de sendte meg. På en måte kan det minne om bokbloggturnèen som har gått sine runder her i bloggverden, men her er det ikke så mange som blogger om samme bok. I tillegg skulle jeg ikke legge ut en anmeldelse på en bestemt dato, men valgte selv når jeg ville publisere. Dette passet meg meget bra, og var mindre krevende enn å være med på bokbloggen. Den andre forskjellen er at Aschehoug ikke krever av meg at jeg skal blogge om alt mulig annet i tillegg. Da jeg var med i bokbloggturnèen måtte jeg legge ut linker om alt mulig rart, alt fra konkurranser til hvem som var nestemann til å blogge. Her slipper jeg slike tulleting og kan konsentrere meg om å skrive om hva jeg synes om boka.

"Der lyset slipper inn" er skrevet av den norske forfatteren Gabriel Michael Vosgraff Moro, ikke akkurat et norskklingende navn, og et ganske langt navn. På baksiden av boken kan man lese dette om handlingen:

Venezia 1524: Hedersmannen og jødehateren Don Gabriel Moro blir dømt for sodomi og henrettes ved halshugging. To år senere ligger Don Gabriels tjener, dvergen Tadzio, for døden og bruker sine siste krefter på å nedtegne historien. Hvorfor forrådte han sin elskede herre og mester den gangen? Og hvem er den tause fremmede som venter i rommet sammen med ham på at han skal dø?

Jeg må være helt ærlig og innrømme at fortellingen på baksiden ikke fristet meg noe særlig til å lese boka. Ikke liker jeg å lese om hendelser fra middelalderen (eller i dette tilfellet avslutningen på middelalderen og begynnelsen på renessansen) og etter å ha blitt så skuffet over "den vidunderlige kjærlighetens historie" så jeg for meg at dette var en bok som kunne minne om den. Så med andre ord... dette er ikke en bok jeg ville ha funnet på å kjøpe selv.

WOW fikk jeg meg en overraskelse da jeg begynte å lese. Dette er en kraftfull men samtidig poetisk fortelling og jeg levde meg inn i den meget godt skrevne historien fra side en. Dette er faktisk så bra at jeg virkelig begynte å lure på hvorfor jeg ikke har hørt om hverken forfatteren eller boka tidligere. Samtidig har jeg lest flere andre bøker som har blitt store salgssuksesser men som har vært mye mye dårligere. Hvor har denne karen gjemt seg, spør jeg.

Alt klaffet i denne boka. Språket er drivende, lettlest, men samtidig ikke overfladisk eller full av klisjèer. Forfatteren får til å beskrive miljøet, hendelser og følelser på en slik måte at jeg suges inn i fortellingen og "er tilstede" sammen med hovedpersonen Tadzio. Selve fortellingen rommer masse dramatikk, kjærlighet, sjalusi, drap, jødehat, og selvfølgelig homoseksualitet som var en dødssynd på 1500-tallet. Jeg opplever også at jeg lærer en del om hvordan livet i Venezia var på 1500 tallet, og det er spennende å lese om begynnelsen på opplysningstiden. Ikke vet jeg om forfattenens historiske innsikt er korrekt, for jeg vet svært lite om denne tidsepoken. Men det virker svært troverdig, samtidig som jeg opplever at dette ikke overskygger selve fortellingen og "driven" i den.

Jeg fikk lyst til å sitere fra boka: Tadzio forteller om da han ble sveket,  raseriet i ham bygget seg opp. Dette er vakkert skrevet:

"Fra dypet av min sjel veltet skriket seg frem, det evige skriket, som for alltid vil finnes her i huset og i meg, for det jeg så den dagen kan ingen ta ifra meg, ingen lindring ble gitt og jeg falt ned i avgrunnen, mørket steg og la seg foran øynene, jeg forsøkte å se, jeg kjente det, hvordan det steg i meg, hvordan ondskapen fløt i mine organer, rant svart gjennom blodårene, samlet seg i kjøttet og i kroppsvæskene, den svarte gallen brast og jeg gråt tårer av blod"

Dagbladets anmelder var visst også ganske fornøyd med boka, har jeg registrert. Ikke det at jeg bruker å være enige med disse anmelderene, men denne gangen synes jeg innholdet i boka ble veldig godt beskrevet der. Så hvis du vil vite mer om boka, så anbefaler jeg å lese anmeldelsen HER.

I og med at jeg har blitt "bestukket" til å lese denne boka, så kan man jo kanskje anta at jeg er litt ekstra positiv (jeg fikk jo boka gratis). Så for å motbevise dette, så ønsket jeg å komme på noe lurt som jeg kunne kritisere boka for. Vel.... jeg kom på en ting. Bokomslaget er kjedelig og appellerer ikke til meg i det hele tatt. Men alt det beviser er det gamle ordtaket: "Don`t judge a book by its cover"

Snør det utenfor vinduet ditt også?

Det var helt tilfeldig at jeg lånte med meg denne boka fra biblioteket. Jeg hadde aldri hørt om forfatteren, og boka var ikke det jeg var på leting etter. Men noe var det som tiltalte meg (annet enn at boka er på bare 120 sider). Kanskje var det på grunn av det som sto på baksiden av boka:

"Snør det utenfor viduet ditt også?" er en episodisk roman om et kjærlighetsforhold, inngått mellom to mennesker på ulike premisser. Hun, ung og uerfaren, og han, mange år eldre med barn fra tidligere forhold og forpliktelser. Gjennom hennes ord tar vi del i forholdets utvikling og kollaps.

Jeg må bare si at dette var en godt skjult perle av ei bok! Ei bok som forteller ei historie med ganske få ord, men som samtidig evner å si så mye mer. Vi får vite om et ganske ujevnt forhold, der jenta i fortellingen gir av hele seg, og den eldre professoren tar det han vil ha men evner ikke å gi kjærlighet tilbake. Det er ganske tydelig at mannen ikke er interessert i noe langvarig, og vi får også oppleve jentas lengsel og etterhvert desperasjon etter å oppnå kontakt. Jeg kan godt kjenne meg igjen fra da jeg var yngre og en kjærlighet til en (uppnåelig) mann kunne være altoppslukende.

Det er litt spesielt at vi får vite at forholdet ender, og det før vi har begynt å lese boka. Først tenkte jeg at dette kom til å gjøre boka forutsigbar og litt kjedelig, men det var den absolutt ikke. En kjærlighet som er altoppslukende, ja nesten selvutslettende, er aldri en god kjærlighet. Vi vet hvordan det vil ende, og etterhvert håper jeg at det ender uten alt for store psykiske skader for den stakkars jenta.

Tittelen på boka tror jeg henspeiler på en situasjon som blir beskrevet i boka. Jenta ringer til mannen, hun spør om det snør utenfor vinduet hans også.... kanskje som et slags ønske om å være nær han, dele ting med ham, men samtidig også et bilde på hvor fjern og langt unna hun føler seg. De bor i samme by, selvfølgelig sner det hos ham også. Jeg synes det var et fint bilde på hele forholdet deres.

Språket er veldig godt, synes jeg. Det er ikke alle forfattere som klarer å formidle en rik historie med korte, beskrivende setninger. Det synes jeg forfatteren mestrer godt her. I begynnelsen var de korte setningene litt uvant, og jeg tenkte at dette var en slags roman i dikt-form. Men språket fungerte veldig fint, og var dypere enn jeg først antok. Boka var lettlest og jeg leste den fra begynnelse til slutt på en dag.

En god bok, og en veldig fin overraskelse!

Vidunderlige Vidunderbarn

Endelig var biblioteket så elskverdig å låne meg boka "Vidunderbarn" av Roy Jacobsen. Den var nok veldig populær, for jeg sto på venteliste i 2 måneder før jeg ærbødigst fikk låne boka. Først og fremst vil jeg bare si at boka var verdt å vente på, og jeg skjønner at den har blitt en bestselger i høst.

Det er skrevet et utall skildringer av en barndom fra Oslo på 60-tallet, jeg har lest flere av de men har aldri vært særlig begeistret for denne sjangeren. Det er jo ganske fjernt fra min oppvekst i Finnmark på 70-tallet, for å si det pent. I tillegg skjønner jeg ikke hva som er så fasinerende med boligblokk og betong. I "Vidunderbarn" bringes vi med til 60-tallets sosialdemokratiske glansdager i Oslo, og for første gang klarer jeg å se skjønnheten i det hele! Jacobsen beskriver faktisk miljøet så godt at til og med jeg blir nostalgisk og lengter tilbake til en barndom og til 60-tallet som jeg faktisk aldri opplevde.

Vi opplever fortellingen i jeg-person gjennom Finn. Han bor sammen med sin mor i en leilighet i ei boligblokk, faren stakk først av før han døde. Det viser seg at Finn har en halvsøster, Linda, som flytter inn til Finn og hans mor. Ikke alt er som det burde med Linda. (Sjekk denne linken hvis du ønsker å vite mer om boka). Det er mange ting som ikke sies dikekte men som må leses imellom linjene her. Som regel møter vi Finn når han er barn, og det er mange ting han ikke skjønner. Vi som lesere får en forståelse av at det ligger mer der enn det som blir sagt. Det er et interessant perspektiv, å forsøke å leve seg inn i hovedpersonen samtidig som man forstår mer enn personen det gjelder. Noen ganger kommer den voksne Finn inn og forteller. Han hinter til at det er mer til historien enn som så. Dette synes jeg fungerer veldig godt, og gir en ekstra dybde i fortellingen.

Da jeg begynte å lese boka holdt jeg nesten på å gi opp hele greia i første kapittel. Jeg ble fullstendig tatt på senga av måten Roy Jacobsen skriver. Setningene var så lange at jeg holdt på å miste både tålmodigheten og pusten. Spesielt irritert ble jeg da jeg hadde lest over ei halv side og det enda ikke var kommet et eneste punktum. Heldigvis ga jeg ikke opp, for etterhvert syntes jeg språket ble helt fantastisk. De lange setningene ble ikke irriterende, men fornøyelige. Den litt springende måten å formulere seg på var som å være inn i hodet på en ung gutt som tenker mange tanker, samtidig som man fikk perspektivet til den voksne Finn.

Her er et avsnitt fra boka (s. 193-194)

I slutten av september inntraff endelig mirakelet, også det i brevs form. Det var en onsdag, som lignet en sommerdag som hadde gått seg vill i årstidene. Jeg kom hjem i ekstra høyt tempo med planer om å snu i døra og gi meg i kast med et kjerreløp nede i gata, da muttern plutselig sto der, to timer før normal tid og i samme oppøste forfatning som da hun hadde fått telefon fra rektor. Med et brev i hånda.
- Er det du som står bak dette også? glefset hun.
Jeg fikk arket skjøvet opp i fjeset som en revolvermunning og oppfattet ikke annet av de maskinskrevne linjene enn at Linda neste uke ville bli overført til den klassen hun opprinnelig var skrevet inn i, på prøve, sto det, samt "etter moden overveielse" og "i samråd med spesiallærer og helsesøster"..., hilsen Åbborn
-Nei, sa jeg, som sant var.
Men jeg så vel ut som om jeg måtte tenke meg om, som jeg alltid må når muttern stiller meg til veggs, det er mange hensyn å ta. Men hun tok det som en tilståelse og strøyk på dør for å ta seg over til Eriksen i oppgangen ved siden av, som hadde telefon, og ringte rektor, hjem til ham, skjelvende av opphisselse.
Da hun kom tilbake var hun mer matt enn rasende og gikk umiddelbart i gang med å rydde i et skap, noe hun gjør når hun vil være i fred eller ikke veit hvor hun skal gjøre av hendene sine, i alle de tingene som samler seg opp i løpet av et liv, som ligger der og ikke har annen hensikt med sin tilstedeværelse enn at det er trygt å vite at de er der.
Det som imidlertid forundret meg var ikke all kjeften jeg hadde fått, men at det skulle være så forferdelig at Linda endelig fikk begynne i en skikkelig klasse. Det spurte jeg om også. Og straks var hun igjen på randen av stupet.
- Fordi jeg ikke tåler flere skuffelser! hylte hun inn i det idiotiske skapet. - Skjønner du da ikke det!
Skuffelser...?
Jeg hørte vel ikke riktig her.
- Ja, tenk om hun ikke greier det! Jeg kommer ikke til å klare det!
Hadde jeg vært mer årvåken, eller atten år eldre, så hadde vel passet å spørre om Linda var plassert i hjelpeklassen for at hun, muttern, ikke ville risikere å bli skuffet. Isteden begikk jeg den dødssynd å spørre om det hadde vært mange skuffelser i livet hennes, jeg gikk jo ikke rundt i det daglige og husket på denne faren min og skilsmissen og enkepensjonen og det fæle hun hadde opplevd i barndommen. Hun stilte seg foran meg og spurte iskaldt om jeg sto der og gjorde meg dum.

Denne boka ga meg en god og varm følelse inni meg under hele lesningen! Selv om det er triste ting som skjer så blir jeg så glad i lille Finn som er litt rar men som ønsker det beste for seg selv og andre rundt seg. Hvis det er noe jeg har å utsette på boka så må det være slutten. Det var et hint helt på slutten som jeg følte ble levnet ubesvart, og kanskje var det meningen, men jeg likte det ikke.

Har du ikke lest boka ennå? Jeg anbefaler den på det varmeste!

En hyllest til musikken

Jeg fikk så lyst til å anbefale en bok jeg leste for et par år siden. Denne boka er så vakker og sårt skrevet at den nesten tok pusten fra meg!

"Til musikken" er skrevet av Ketil Bjørnstad. Den kom ut i 2004.

Boken handler om en ung mann, Aksel Vinding, på 60-tallet som ønsker å satse på musikken og bli en berømt konsertpianist. Aksel har også sine private problemer. Moren drukner på en utflukt til elva, og Aksel, søsteren og faren kjemper med sorgen på hver sin måte. Han øver piano dagen lang, og drømmer om å vinne ungdommens pianomesterskap, slik at han kan gjøre karriere som solopianist. Aksel og hans noe spesielle musikkvenner danner foreningen Unge Pianisters Samfunn, og vi får ta del i deres oppturer og nedturer. Aksel forelsker seg også i en av sine konkurrenter, og forelskelsen er sår og skjør.

Sentralt i boka skildres musikken. Kjærligheten til musikken! Musikken kan "høres" og "føles" gjennom forfatterens vakre skildringer og beskrivelser. Jeg ante ingenting om den klassiske musikkens verden før jeg leste boka, men det trenger man ikke heller. Jeg elsker musikk, å lytte til musikk, og dette er den første boka som klarer å beskrive med ord det jeg føler når jeg lytter til en melodi.

Man merker tydelig at Ketil Bjørnstad er en erfaren forfatter. Teksten er noe lavmælt, uten store svulstige setninger, men samtidig er det en dybde i fortellingen som aldri en nybegynner kunne ha fått frem. Teksten flyter lett og lekent. Jeg lever meg ikke bare inn i musikken som skildres, men føler også stor sympati med unge Aksel som sliter etter morens død. Dette er en vakker og noe trist roman.

Vidunderbarn

Denne boka har jeg veldig lyst til å lese. Tror jeg må kjøpe den ganske snart.

Dette er hva bokklubben sier om boken Vidunderbarn av Roy Jacobsen:
Vi får historien fra miljøet rundt en liten familie bestående av ti år gamle Finn og moren hans i Traverveien på Årvoll på slutten av 1960-tallet. Det vil si, alt endrer seg for den lille familien i løpet av kort tid når de får inn både en leieboer og Finns yngre halvsøster. Halvsøsteren er det noe underlig med. Og leieboeren er en mann som ved sitt blotte ordtilfang gjør mor og sønn usikre:
"- det var en snikende og uimotståelig magi i nær sagt hver eneste setning han uttalte. Og selv om han i de neste minuttene brukte både rasshøl (én gang) og låghalt og raddiator og ikke minst skoft, så kom vi igjen inn på tanken om at han kanskje kunne være utdannet, og jeg så på muttern at det gjorde henne mer urolig enn det vulgære; jeg mener, hvem som helst kan jo banne, det hadde blant annet vært et svare munnbruk her inne da døra til det gamle rommet mitt blei rivi. Så det var nok blandingen som satte henne ut av spill, dette at det i ett og samme menneske skulle finnes ord som både rasshøl og sporadisk, som om fyren var av blandingsrase, en mann uten hjemstavn, som enhver vet er en sigøyner, som igjen betyr falsk og uetterrettelig; hadde vi fått en trojansk hest oppstallet her inne i idyllen vår?"
Finns trygge tilværelse slår sprekker. Det blir et år helt annerledes enn dem han har levd så langt. Roy Jacobsen har ikke bare skrevet seg tilbake til Seierherrenes univers, han har skapt en fortelling som tangerer den i fortelleglede. Høstens fineste overraskelse.

Noen som har lest denne?