Oppskrytt kjærlighetshistorie

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" av Carl-Johan Vallgren ble jeg anbefalt av flere å lese etter at jeg var på leting etter en god kjærlighetsroman. Tittelen var jo veldig lovende, og med forventninger om å bli berørt, betatt og bergtatt kastet jeg meg over boken. Alle anmeldelser jeg hadde lest skrøt denne boken opp i skyene. Fantastisk! Glimrende! Storslagent var blandt superlativene.

Etter å ha lest ca 50 sider av boken, tenkte jeg at jeg kanskje bare var litt uopplagt. Boka fenget ikke noe særlig, men jeg tilskrev det en sinnsyk tannpine og mitt dårlige humør. Når jeg fortsatt slet og syntes historien var "tung" etter å ha lest 150 sider, begynte jeg å lure på om det var noe seriøst galt med meg. Jeg måtte bruke anstrengelser og nesten 2 uker for å komme igjennom den 278 siders lange boka.

Men var det ikke en kjærlighetsroman jeg var på utkikk etter? Hvorfor skulle jeg ikke falle pladask for den ultimate kjærlighetens historie? Jeg vet ikke om jeg har et godt svar, men det jeg fant ut var at boken fenget meg ikke noe særlig.

Dette skriver forlaget om boken:
Helt siden Hercule Barfuss ble født på et bordell i 1813, har han vekket menneskers avsky. Hans kropp og ansikt er deformert og vanskapt. I tillegg er han født uten evne til å høre eller snakke. Men han har også fått en sjelden gave, nemlig evnen til å lese andres tanker. Det har gitt ham en voldsom og merkelig skjebne, og mange fiender. I Den vidunderlige kjærlighetens historie blander Carl-Johan Vallgren det fantastiske og det historiske. Vallgren tar Hercule Barfuss med til kloster og galehus, Vatikanet og varietéselskap, Swedenborgianer og salonger. På veien gir han oss et innblikk i utviklingen av de døves språk. Men først og fremst er Den vidunderlige kjærlighetens historie en kjærlighetsroman. Hercule Barfuss glemmer aldri den piken som ble født på bordellet samme natt som ham, og samhørigheten med henne blir ledestjernen for hele hans liv.

Jeg ser at boken tidvis har et godt språk, og det brukes en del litterære virkemidler. Blant annet belyses Barfuss og hans historie fra mange synsvinkler; fra jeg-stemme, fra observatører, fra brev, fra dyr osv. Allikevel klarer ikke dette å berøre meg. Kanhende har dette noe med selve historien å gjøre, eller kanskje har det med fortellerstilen å gjøre? For det er nemlig hovedproblemet mitt med boken: Jeg lar meg ikke berøre! Jeg klarer ikke å kjenne følelsen av hverken hat, kjærlighet, lykke eller fortvilelse inni meg selv om jeg leser om hovedpersonen som gjennomgår alle sine tragiske hendelser eller opplever lykke og kjærlighet. Er det ikke nettopp det som skal være hensikten med å lese en kjærlighetsroman... at man skal la seg berøre og fenge? Hvis ikke så blir det bare platt eller overdrevent.

Jeg har lest et par steder at denne boka blir sammenlignet med "Parfymen" av Patrick Suskind. Selv om jeg ser en del likhetstrekk (begge er monstre av et slag og begge opplever lidelser) så må jeg si at "Parfymen" er en mye bedre bok! Her beskriver forfatteren ting så levende at man blir både kvalm og dårlig, urolig, engstelig og sint. Dette mangler boken til Vallgren, synes jeg. I tillegg så er man ikke i tvil om at hovedpersonen i "Parfymen" er ond, mens i "den vidunderlige kjærlighetens historie" så fremstilles Barfuss som "helten" i fortellingen.

Det er sikkert mange lesere som er totalt uenige med meg, og mener at "Den vidunderlige kjærlighetens historie" er ei fantastisk bok. For meg falt den igjennom og jeg lot meg ikke engasjere. Det var tidvis gode parti i fortellingen, og det var godt språk noen steder. Allikevel var det ikke nok til at helhetsinntrykket ble bra, dessverre.