En stjerne i natten - søt sommerlektyre

Tittel: En stjerne i natten
Originaltittel: The brightest star in the sky
Forfatter: Marian Keyes
Oversetter: Linda Marie Vikaune
Cappelen damm forlag, 2011
Første gang utgitt 2009
Antall sider: 606

Noen ganger trenger man bare noe lett å lese. Koble av fra verden. Maryan Keyes er en kjent forfatter som ofte blir plassert i den såkalte "chic-lit"-sjangeren. Det er en sjanger som kan bli sett ned på, men samtidig blir sjangeren lest av mange millioner damer verden rundt.

Jeg har kosa meg i ei hel uke med denne søte, sjarmerende og litt overraskende historien. Dette kan være ei flott bok til late sommerdager!

Handlingen:
I jeg-person følger vi et slags usynlig vesen eller ånd som er på tur inn i leilighetsbygningen Star street 66 i Dublin. Hvorfor denne ånden er der får vi ikke vite, men den besøker tre leiligheter, og de menneskene som bor der blir vi bedre kjent med. I løpet av et par måneder vil skjebnen styre ting i huset, og da kan alt skje. I ei leilighet bor snart 40 år gamle Katie som er kjæreste med den arbeidsnarkomane Conall. Det hjelper ikke på forholdet at han aldri er tilstede og skuffer henne gang på gang mens han reiser verden rundt på forretningsreiser mens hun lurer på om det er verdt å satse på denne mannen. I en annen leilighet bor den noenogåtti år gamle Jemima som i smug jobber som spåkone. Hennes fostersønn Fionn kommer til byen og ender opp med å forelske seg i nesten alle jentene han ser. I den tredje leiligheten bor lille og rappkjeftede Lydia sammen med to polske menn. De hater hverandre. Til slutt er det Matt og Maeve som bor sammen. De hadde den perfekte bryllupsreisen, men i dag tre år senere er sexlivet totalt fraværende, og det som først ser ut til å være vitaminpiller som de tar daglig, er egentlig antidepressiva. Hva har skjedd?

Sommerlektyre:
Siden jeg ikke har lest noen andre bøker av Keyes, så kan jeg ikke vurdere om dette er en av de bedre bøkene hennes. Men jeg koset meg med en lett, lekende og humoristisk skrivestil. Det var en perfekt avslapping i sommervarmen her i nord. Karakterene i boka er varierte og interessante personer med svært ulike måter å møte kjærligheten på. Ja, for i tilfelle du ikke har fått det med deg, så er dette ei bok om kjærlighet i mange fasonger og varianter. Kjærlighet, forviklinger, intriger, tilfeldigheter, oppbrudd og smerte.... og en aldri så liten anelse av skjebne.

Altså, dette er ikke en fantastisk bok som bergtok meg.... men rett og slett en underholdende og søt historie jeg koset meg med.

... også merker jeg at jeg liker veldig godt bøker fra Irland... det er noe spesielt med humoren der, og den direkte måten å være på som sjarmerer meg.

Vårløsning for bokblogger Pervoluto

Tittel: Vårløsning
Forfatter: Randi Landmark
Publica forlag, 2009
Antall sider: 281

Forfatteren Randi Landmark er ei som jeg føler jeg har "kjent" en stund allerede, gjennom bokbloggen sin Pervoluto og skrivebloggen Interscribo. Bokbloggen hennes har jeg fulgt helt siden jeg selv begynte å skrive bokblogg, og jeg føler at det har vært et fin fellesskap. Derfor nølte jeg ikke med å takke ja til tilbudet hennes om å lese den første boka hun har utgitt.

Handlingen:
Vårløsning handler om den 28 år gamle Marie som etter nyttår flytter fra storbyen og et trøblete forhold, til ei lita bygd der hun har fått jobb i barnehage. Hun oppdager ganske snart at hun har overtatt både jobben og leiligheta etter Guri, som forsvant sporløst i september året før. Kort tid etter at hun er innstallert i leiligheta kommer hun over dagboka til Guri. Den avslører flere hemmeligheter. Samtidig får vi også bli kjent med Marie og hennes opplevelser i bygda. Hun opplever også å komme i kontakt med flere menn, potensielle kjærester? Det er blant annet en kjekk bonde ved navn Ola, som hun ikke kan fatte er singel. På toget når hun først reiser til bygda møter hun Mikkel, en kjekk lærer som drar tilbake til hjemplassen for å overta gården etter sin syke far. Så er det Hallgrim, politibetjenten som er satt på saken om Guris forsvinning.

En fengende og lettlest roman:
Randi har skrevet en veldig fengende og lettlest roman som rommer både romantikk, spenning, forviklinger og mysterier. Randi skriver selv i bloggen sin at det er et bevisst valg for henne å skrive lett, men som hun sier "det er ikke alltid enkelt å skrive lett". Jeg synes språket i en fortelling er viktig, jeg har opplevd mange fortellinger som har blitt ødelagt av et dårlig språk. Dette er heldigvis ikke tilfelle hos Randi! Hun skriver godt selv om det er et lettlest språk, og det passer til selve historien. Nettopp det lettleste språket tror jeg vil favne et bredt publikum, noe som jeg tror mange forlag har oversett. 

Jeg likte denne boka godt. Egentlig har jeg mange andre bøker foran i lesekøen min, men da jeg fikk denne boka i posten for noen dager siden, så ropte den på meg helt til jeg begynte å lese. Det har vært koselige timer hvor jeg har levet meg inn i fortellingen om Marie og det lille bygdesamfunnet. Forfatteren har valgt å dikte opp stedene i boka, noe jeg syntes var litt unaturlig i begynnelsen. Men etter hvert fungerte det veldig fint. Marie blir heller ikke så godt beskrevet utseendemessig i boka, men man blir fort kjent med henne som person med å følge hennes tanker og hendelser. Det at hun ikke er så godt beskrevet gjorde det egentlig lettere for meg å identifisere meg med henne, og dermed levde jeg meg mer inn i fortellingen.

Noen småting synes jeg trekker litt ned på helhetsinntrykket. Jeg skjønte egentlig litt for raskt hva som kom til å skje fremover i boka. Jeg ante tidlig hvem som ble hennes kjæreste, og hvordan mange av karakterene i boka egentlig var uten at det ble sagt. Altså, litt forutsigbart. Men det kan jo være meg... kanskje jeg har lest det meste før? Det andre jeg synes trekker litt ned er faktisk forsiden. Det er et vakkert bilde og tittel og bilde beskriver begge innholdet i boka. Men samtidig gir forsiden et inntrykk av ei litt "tung" bok, noe a-la prosa/dikt. Jeg tror rett og slett ikke forsiden fenger målgruppa for hvem som vil lese ei slik bok.

Konklusjon:
Har du lyst til å lese ei fin, lettlest bok som tar deg med til et bygdesamfunn der litt av hvert skjer, så kan jeg anbefale denne boka.

Nå har jeg lyst til å lese bok nummer to, som heter "lystløgneren". Det er en frittstående fortsettelse av denne boka. For jeg er nemlig nysgjerrig på hvordan det går med de ulike menneskene i boka, ikke bare Marie.

Tusen takk, Randi, for boka!

Tidsreiser og kjærlighet

"Den tidsreisendes kvinne" er skrevet av den amerikanske forfatteren Audrey Niffenegger og kom ut i 2003. Den ble ganske straks en bestselger i mange land.  Boka er en over 500 sider lang kjærlighetshistorie, og handler om Henry og Claire. I den virkelige verden er Henry 28 år og Claire 20 år når de møtes for første gang, men Henry reiser i tid. Den egentlige første gangen de mottes var når Claire var 6 år og Henry 36 år. Forvirrende? Henry kan ikke noe for det, men plutselig blir han rykket vekk fra hverdagen og slynget fremover eller tilbake i tiden. Han kan ikke ta noe som helst med seg på disse tidsreisene, ikke engang tannfyllingene. Det sier seg selv at han må ty til en del metoder for å overleve, når han plutselig kan befinne seg på et ukjent sted til en ukjent tid helt naken. Det er ingen hemmelighet at det skal bli Henry og Claire. De blir et par, men det er en del utfordringer som venter med tanke på Henrys plutselige forsvinninger og Claire som alltid sitter og venter og engster seg.

Min mening om boka:

Denne boka brukte jeg faktisk 3 uker på å fullføre. Normalt går det ikke så sakte med lesingen min, og kanskje var det en dårlig tidspunkt for meg å lese en kjærlighetshistorie midt opp i sykdom og jobbstress? Vel, det ble litt langdrygt.

Historien i seg selv er original og fengende. Jeg har alltid vært fascinert av tidsreiser og digger sci-fi i smug. Jeg likte konseptet med tidshopping og veksling, men samtidig krevde det konsentrasjon og tilstedeværelse når man leste boka. For det hopper fremover og tilbake i boka hele tiden, og selv om man får en pekepinn i overskriften hvor og når dette gjelder, så er det ikke alltid like lett å henge med. Tidsreise-aspektet var spennende, men samtidig syntes jeg det var mange hull i historien, og jeg syntes forklaringen (som i hovedsak var basert på mikrobiologi) ikke var særlig troverdig.

Et spørsmål dukket stadig opp i boka. Når man reiser i tid, så har jo allerede disse tingene skjedd.... kan man forandre på noen av hendelsene? Er det slik at alt er forutbestemt? Selv om ting ligger fremover i tid, så for den som reiser i tid kan det jo allerede ha skjedd. Kan man forandre på ting som har skjedd? Hvis man ikke kan det, så betyr det vel at alt i livet er forutbestemt? Mer forvirret? Jeg syntes flere av disse spørsmålene ble tatt opp delvis i boka, men samtidig ble de hengende litt i luften. Kanskje var dette bare et sidemoment i historien, men jeg la iallefall godt merke til det aspektet og grublet litt på det.

Selve kjærlighetshistorien er vakker og samtidig hverdagslig. Vet ikke om jeg kan beskrive den bedre enn det. Noen partier i boka er svært bra, andre er kjedelige og hverdagslige. Det finnes jo begge deler i det virkelige liv. Boka er vakker og samtidig trist, og det går fint an å leve seg inn i fortellingen. Allikevel sitter jeg med en liten bismak på tunga..... det er som om jeg ikke har klart å la meg fullstendig overbevise og rive med.

Har du ikke lest boka, og heller ikke gidder.... ja så har de laget en film!

Oppskrytt kjærlighetshistorie

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" av Carl-Johan Vallgren ble jeg anbefalt av flere å lese etter at jeg var på leting etter en god kjærlighetsroman. Tittelen var jo veldig lovende, og med forventninger om å bli berørt, betatt og bergtatt kastet jeg meg over boken. Alle anmeldelser jeg hadde lest skrøt denne boken opp i skyene. Fantastisk! Glimrende! Storslagent var blandt superlativene.

Etter å ha lest ca 50 sider av boken, tenkte jeg at jeg kanskje bare var litt uopplagt. Boka fenget ikke noe særlig, men jeg tilskrev det en sinnsyk tannpine og mitt dårlige humør. Når jeg fortsatt slet og syntes historien var "tung" etter å ha lest 150 sider, begynte jeg å lure på om det var noe seriøst galt med meg. Jeg måtte bruke anstrengelser og nesten 2 uker for å komme igjennom den 278 siders lange boka.

Men var det ikke en kjærlighetsroman jeg var på utkikk etter? Hvorfor skulle jeg ikke falle pladask for den ultimate kjærlighetens historie? Jeg vet ikke om jeg har et godt svar, men det jeg fant ut var at boken fenget meg ikke noe særlig.

Dette skriver forlaget om boken:
Helt siden Hercule Barfuss ble født på et bordell i 1813, har han vekket menneskers avsky. Hans kropp og ansikt er deformert og vanskapt. I tillegg er han født uten evne til å høre eller snakke. Men han har også fått en sjelden gave, nemlig evnen til å lese andres tanker. Det har gitt ham en voldsom og merkelig skjebne, og mange fiender. I Den vidunderlige kjærlighetens historie blander Carl-Johan Vallgren det fantastiske og det historiske. Vallgren tar Hercule Barfuss med til kloster og galehus, Vatikanet og varietéselskap, Swedenborgianer og salonger. På veien gir han oss et innblikk i utviklingen av de døves språk. Men først og fremst er Den vidunderlige kjærlighetens historie en kjærlighetsroman. Hercule Barfuss glemmer aldri den piken som ble født på bordellet samme natt som ham, og samhørigheten med henne blir ledestjernen for hele hans liv.

Jeg ser at boken tidvis har et godt språk, og det brukes en del litterære virkemidler. Blant annet belyses Barfuss og hans historie fra mange synsvinkler; fra jeg-stemme, fra observatører, fra brev, fra dyr osv. Allikevel klarer ikke dette å berøre meg. Kanhende har dette noe med selve historien å gjøre, eller kanskje har det med fortellerstilen å gjøre? For det er nemlig hovedproblemet mitt med boken: Jeg lar meg ikke berøre! Jeg klarer ikke å kjenne følelsen av hverken hat, kjærlighet, lykke eller fortvilelse inni meg selv om jeg leser om hovedpersonen som gjennomgår alle sine tragiske hendelser eller opplever lykke og kjærlighet. Er det ikke nettopp det som skal være hensikten med å lese en kjærlighetsroman... at man skal la seg berøre og fenge? Hvis ikke så blir det bare platt eller overdrevent.

Jeg har lest et par steder at denne boka blir sammenlignet med "Parfymen" av Patrick Suskind. Selv om jeg ser en del likhetstrekk (begge er monstre av et slag og begge opplever lidelser) så må jeg si at "Parfymen" er en mye bedre bok! Her beskriver forfatteren ting så levende at man blir både kvalm og dårlig, urolig, engstelig og sint. Dette mangler boken til Vallgren, synes jeg. I tillegg så er man ikke i tvil om at hovedpersonen i "Parfymen" er ond, mens i "den vidunderlige kjærlighetens historie" så fremstilles Barfuss som "helten" i fortellingen.

Det er sikkert mange lesere som er totalt uenige med meg, og mener at "Den vidunderlige kjærlighetens historie" er ei fantastisk bok. For meg falt den igjennom og jeg lot meg ikke engasjere. Det var tidvis gode parti i fortellingen, og det var godt språk noen steder. Allikevel var det ikke nok til at helhetsinntrykket ble bra, dessverre.

Senor Peregrino

"Senor Peregrino" er skrevet av Cecilia Samartin og kom ut i 2006. Denne boken kjøpte jeg ved en tilfeldighet for et par uker siden. Jeg trengte litt ekstra lesestoff og syntes historien virket interessant. Normalt liker jeg ikke at det skrytes for mye på et bokomslag (eller på et filmcover for den saks skyld). Det minner litt for mye om useriøs reklame, og da blir jeg bare mistenksom og tror at skrytet er veldig overdrevent fordi boka (eller filmen) egentlig ikke er så god.

På coveret står det å lese: "Den nye Isabel Allende ispedd en dose Paulo Coelho. Jeg bare elsker boken!" Dette er IKKE en ny Allende, for det finnes bare en av henne! Jeg ser heller ingen sammenligning med Coelho, og takk og lov for det! Denne dama skriver langt bedre! Hun klarer å formidle et budskap uten å bli for sentimental eller dramatisk i fortellerstilen. Cecilia Samartin skriver godt og levende.

Hva handler boka om?

Jamilet er en ung Mexikansk kvinne som rømmer til sin tante i USA etter at moren hennes dør brått. Endelig kan hun starte på nytt på et sted hvor ingen andre enn tanten vet om fødselsmerket hun bærer over store deler av kroppen. Hun har bare et ønske, og det er å få operert merket bort. Utfordringene er mange for denne unge jenta. Hun er illegal innvandrer som i tillegg er analfabet. Hvordan skal hun klare å skaffe penger til operasjonen?

Ved et lykketreff får hun seg jobb på det lokale psykiatriske sykehuset hvor hun får i oppdrag å stelle for senor Peregrino, en eldre mann som skremmer bort sine hjelpere raskere enn andre bytter truser. Etterhvert utvikler det seg en god tone mellom de to, og Peregrino forteller sin historie til Jamilet. Denne historien handler om Peregrino som ung mann i Spania og hvordan han forelsket seg og det som hendte i kjølevannet av dette. Jamilet trekker paralleller fra historien til sitt eget liv og sin håpløse forelskelse i nabogutten, Eddie.

Min mening:

Boka var lettlest og historien fengende. Ettersom jeg har jobbet på psykiatrisk sykehus så opplevde jeg derimot at deler av historien ikke var særlig troverdig, men det gjør ingenting. Historien virker som et eventyr. Når vi i tillegg veksler mellom å være i nåtiden og følger Jamilet, og i fortiden og følger Peregrino, så får vi 2 eventyr for prisen av en!

Karakterene er fint beskrevet, selv om det ikke er de store dybder som presenteres. Jamilet presenteres som en skjønnhet, men samtidig en naiv person. Jeg fikk nesten lyst til å sammenligne henne med Charlotte i "Sex og Singelliv": noen ganger kjempenaiv og godtroende, andre ganger sier hun noe som får henne til å virke så vis som en eldgammel filosof. Jamilet er hardtarbeidende og føyelig og innehar få negative eller dårlige egenskaper, kanskje bortsett fra sitt dårlige selvbilde.

Peregrino presenteres først som en bitter, kranglete og umulig mann, men gjennom historien hans får vi innblikk i hvordan den yngre mannen trollbinder folkemasser med sin godhet, visdom, sangtalent og skjønnhet. Hva har gjort denne mannen så forandret som han har blitt? Det hviskes om at han har drept et menneske. Stemmer dette?

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen. Vil bare si at dette er en lettlest og fin bok, selv om den ikke strekker seg mot de store litterære høyder. Fin underholdning!

En hyllest til musikken

Jeg fikk så lyst til å anbefale en bok jeg leste for et par år siden. Denne boka er så vakker og sårt skrevet at den nesten tok pusten fra meg!

"Til musikken" er skrevet av Ketil Bjørnstad. Den kom ut i 2004.

Boken handler om en ung mann, Aksel Vinding, på 60-tallet som ønsker å satse på musikken og bli en berømt konsertpianist. Aksel har også sine private problemer. Moren drukner på en utflukt til elva, og Aksel, søsteren og faren kjemper med sorgen på hver sin måte. Han øver piano dagen lang, og drømmer om å vinne ungdommens pianomesterskap, slik at han kan gjøre karriere som solopianist. Aksel og hans noe spesielle musikkvenner danner foreningen Unge Pianisters Samfunn, og vi får ta del i deres oppturer og nedturer. Aksel forelsker seg også i en av sine konkurrenter, og forelskelsen er sår og skjør.

Sentralt i boka skildres musikken. Kjærligheten til musikken! Musikken kan "høres" og "føles" gjennom forfatterens vakre skildringer og beskrivelser. Jeg ante ingenting om den klassiske musikkens verden før jeg leste boka, men det trenger man ikke heller. Jeg elsker musikk, å lytte til musikk, og dette er den første boka som klarer å beskrive med ord det jeg føler når jeg lytter til en melodi.

Man merker tydelig at Ketil Bjørnstad er en erfaren forfatter. Teksten er noe lavmælt, uten store svulstige setninger, men samtidig er det en dybde i fortellingen som aldri en nybegynner kunne ha fått frem. Teksten flyter lett og lekent. Jeg lever meg ikke bare inn i musikken som skildres, men føler også stor sympati med unge Aksel som sliter etter morens død. Dette er en vakker og noe trist roman.