Bildet av Dorian Gray

Tittel: Bildet av Dorian Gray
Originaltittel: The picture of Dorian Gray
Forfatter: Oscar Wilde
Første gang utgitt i 1891
Forlag i Norge: Gyldendal, 1959
Oversatt av Ragnar Kvam
Antall sider: 215




"Det er en av de store hemmeligheter i livet - å helbrede sjelen ved hjelp av sansene og sansene ved hjelp av sjelen" (side 25)

Det var en tilfeldighet som gjorde at jeg plukket med meg denne boka fra biblioteket. Forsiden tiltalte meg. Det var ikke før etter at jeg kom hjem at jeg oppdaget hva den handlet om, det slo meg at det kanskje ikke var tilfeldigheter at jeg hadde plukket med meg boka.

Hva handler boka om:
Den unge og meget vakre Dorian Gray får malt sitt portrett av den beundrende kunstneren Basil Hallward. Bildet er utenomjordisk vakkert, og Dorian rammes plutselig av en angst for å miste sin skjønnhet og ungdom. Han ønsker intenst at det kunne vært omvendt, at maleriet av ham kunne bære hans alderstegn og ikke ham selv. Dorian får sitt ønske oppfylt, og han lever et utsvevende liv uten at utseendet forandres. Men alle som kommer i hans nærhet, rammes av ulykke. Bildet gjemmer han på loftet, det er for grufullt til at noen andre skal kunne se det.

Min mening om boka:
Dette er ei bok som jeg synes har mange elementer i seg. Det kan være ei bok du leser for historien sin del, og legger den fra deg når den er ferdig, som om det var ei krimbok. Samtidig er det ei bok som kan spre glede og humor i tillegg til at den vekker tanker om livets mange nyanser.

Boken er jo skrevet for godt over hundre år siden av en meget omtalt og omdiskutert mann, men allikevel er jo problematikken mer aktuell nå enn noen gang, synes jeg. Skjønnhet er jo også i dag ansett som det store idealet. Har du skjønnheten i behold så når du langt i livet og nyter mange fordeler. Det er også mange som bruker både tid, krefter og penger på å bevare sitt utseende og sin ungdom, bare se på hvor mange som utfører ulike skjønnhetsoperasjoner osv. Men blir vi lykkeligere av den grunn?

"Han følte plutselig et voldsomt hat til sin egen skjønnhet, kastet speilet på gulvet og knuste det med foten. Det var hans skjønnhet som hadde ødelagt ham, den skjønnhet og ungdom som han hadde bedt så meget for. Men hadde det ikke vært for de to ting, kunne hans liv ha vært plettfritt. Hans skjønnhet hadde bare vært en maske, hans ungdom bare en spott mot ham selv" (Side 212)

Jeg likte historien veldig godt, og lot meg også sjarmere av den litt gammeldagse skrivemåten, de lange samtalene i viktorianske omgivelser, og de mange gode sitatene i boka. Oscar Wilde er jo verdenskjent for sine sitater, som er både humoristiske, provoserende og til tider svært treffende. Dette preget også boka. Her er link til ei side stappfull av Oscar Wilde sitater: Oscar Wilde, Siterte sitater.

Dette er jo også en svært mannsdominert bok, synes jeg, der kvinnene blir til kulisser som beskrives som tåpelige, dumme, naive, promiskuøse og skravlende. Samtidig lar jeg meg ikke provosere av disse beskrivelsene, jeg blir mer fascinert over hvordan verden kunne se ut på den tiden.

Mot slutten av boka synes jeg at tonen forandrer seg veldig, fra det muntre og litt sarkastiske, til det dystre og melankonske. Det passet forøvrig inn med resten av historien, så det gjør ingenting. Jeg ville bare påpeke at det er ikke bare humor og ironi som preger boka, men også et underliggende alvor.