Invar ambjørnsens "23-salen"

Tittel: 23-salen
Forfatter: Ingvar Ambjørnsen
Forlag: Cappelen, 1990
Første gang utgitt: 1981
Antall sider: 238

Ingvar Ambjørnsen er en av Norges mest kjente forfattere, og de fleste har hørt om bøkene om "Elling" og om "Pelle og Proffen". I tillegg er boken "Hvite niggere" svært kjent.

"23-salen" var Ambjørnsens debut, og jeg er usikker på hvor kjent denne boka egentlig er. Jeg er jo litt miljøskada, i og med at jeg selv har jobba i psykiatrien, og denne boka er nesten obligatorisk lesning for oss.

Boka er beskrevet som delvis selvbiografisk, fordi forfatteren skildrer her mange av sine egne opplevelser fra den tiden han selv jobbet på Lier. Som han skriver i forordet: "Hendelsene jeg beskriver er hentet fra min egen hukommelse, slik jeg opplevde dem da jeg arbeidet som pleiemedhjelper på Lier sykehus i 1974 og -75.  I skildringen av sykehuset er det bare navnene på personene i boken som er oppdiktede. De eneste personene jeg har vært nødt til å dikte opp, var pleierne med de kritiske holdningene til sykehuset. De fantes dessverre ikke i virkeligheten."

Handlingen:

Vi møter Andreas Wiegert en 18 år gammel gutt som tar jobb som pleiehjelper på Lier psykiatriske sykehus. Her møter han en virkelighet som er sjokkerende. En behandling av mennesker med psykiske lidelser som bærer preg av grov tvang, forsømmelse og mishandling. Menneskene blir ikke behandlet som mennesker, og til og med dyrene får bedre pleie enn disse stakkarene på 23-salen, den "tyngste" avdelinga på Lier. 

Her er utdrag fra det første møtet med 23-salen:

"Det første møtet med salen. Var det noe rart han hadde reagert? Det første som møtte ham da hun låste dem inn var stanken. Menneskedritt og piss, svette og oppkast. Sigurd som lå som et kadaver på innsiden av døren, blind og jævlig, med skallen full av gammel syfilis. Gamlingen var naken fra livet og ned."

Etterhvert blir han fanget i et system der de ansatte behandler pasientene grovt nedverdigende, og han blir en del av denne behandlingen. Det samme systemet der pleierne selv blir behandlet svært dårlig av sine ledere igjen. Det er et rått og brutalt samfunn, og det verste av alt er at dette er virkelighetens psykiatriske behandling så sent som på 1970-tallet.

Mine meninger om boka:

Denne boka anbefaler jeg alle å lese! Det handler ikke bare om psykiatrien, det handler i bunn og grunn om menneskeverd. Ambjørnsen skildrer veldig godt hvordan forholdene var på psykiatrisk sykehus, man ser ting veldig tydelig. Man merker jo at dette er en forfatter med stort potensiale, men det bærer også preg av at dette er debutboka, synes jeg. Noen steder er det litt halvferdig, flere plasser blandes forfatterens ettertanker sammen med hovedpersonens tanker og meninger. Det er ikke alltid like godt å si hvem som er hvem. Det er også enkelte steder der ting kunne ha vært skrevet litt mer om, ting avsluttes litt brått og noen steder mangler sammenheng. Med dette er egentlig bare pirk og bagateller fra min side! For boka er drivende godt skrevet, ispedd både humor, sarkasme, fortvilelse og råskap. 

Mine refleksjoner eter å ha lest boka:

Denne boka leste jeg første gang for ca 13 år siden. Det var et ledd i min forberedelse til min første praksis på et psykiatrisk sykehus i mitt andre år som sykepleierstudent. Boka gjorde inntrykk da, og jeg tenkte med meg selv at HELDIGVIS er ikke psykiatrien slik i dag, i det moderne året 1997! Jeg anså det som var skildret i boka som svært fjernt fra dagens psykiatri. Denne uka leste jeg boka for andre gang. Jeg har nå 11 års fartstid som ferdigutdannet sykepleier. De fleste årene har jeg jobbet eller undervist innen psykisk helse, og i 2 av disse årene jobbet jeg på et psykiatrisk sykehus. 

Denne gangen har jeg lest 23-salen med en større innlevelse og har dessverre nikket gjenkjennende til MANGE av episodene som skildres i boka! Selv om mange av hendelsene og behandlingen av pasientene var mye verre på 70-tallet enn de er nå, så kjenner jeg igjen hvor lett det er å bli fanget i et system der man gjør som alle de andre pleierene, selv om dette er en grov feilbehandling av pasientene. Man kommer som nyansatt inn med stort initiativ, ser ting som er åpenbare feil, men etter en stund indoktrineres man i systemet og følger strømmen, mens opprøret innvendig ligger og murrer til den dårlige samvittigheta fører til depresjoner.

Jeg kjenner igjen systemet med tvangsbehandling av pasientene. Jeg sto flere ganger og ga pasienter intramuskulære injeksjoner eller tabletter mens de ble holdt fast med tvang. Jeg har vært med på å spenne en pasient fast med belter i seng, jeg har tvangsholdt pasienter nede på gulvet, stengt pasienter inne på et skjermet rom, låst ytterdøren slik at pasientene ikke kunne dra ut fra avdelingen. Jeg har vært med på å bestemme når pasientene skulle spise, om de fikk lov til å gå ut eller ikke, nektet pasienter adgang til telefon, sigaretter eller kjøkken.

Så, jeg må dessverre si at det ennå er lang vei å gå før pasienter i psykiatrien blir behandlet med likeverdighet. Det er ikke så lett å få de som eier makta (behandlere, systemet) til å gi fra seg makta og la pasientene få en større styring i sitt eget liv. Men i bunn og grunn handler det jo om en holdningsendring. Verdien av et enkeltmenneske, om du er psykisk syk eller ikke. Jeg tror at skal man oppnå at pasienter i psykisk helse er like mye verdt som alle andre, ja da må man begynne med åpenhet. Vi har kommet et godt stykke på vel, men det er ennå lenge igjen å gå!

Jeg anbefaler deg å ta en tur innom hjemmesiden til Ambjørnsen. Her ligger det informasjon om alt fra bøkene hans, intervjuer, og svar på spørsmål man trenger å vite for å skrive særoppgave om hans verk.