søndag 23. mai 2010

Invar ambjørnsens "23-salen"

Tittel: 23-salen
Forfatter: Ingvar Ambjørnsen
Forlag: Cappelen, 1990
Første gang utgitt: 1981
Antall sider: 238

Ingvar Ambjørnsen er en av Norges mest kjente forfattere, og de fleste har hørt om bøkene om "Elling" og om "Pelle og Proffen". I tillegg er boken "Hvite niggere" svært kjent.

"23-salen" var Ambjørnsens debut, og jeg er usikker på hvor kjent denne boka egentlig er. Jeg er jo litt miljøskada, i og med at jeg selv har jobba i psykiatrien, og denne boka er nesten obligatorisk lesning for oss.

Boka er beskrevet som delvis selvbiografisk, fordi forfatteren skildrer her mange av sine egne opplevelser fra den tiden han selv jobbet på Lier. Som han skriver i forordet: "Hendelsene jeg beskriver er hentet fra min egen hukommelse, slik jeg opplevde dem da jeg arbeidet som pleiemedhjelper på Lier sykehus i 1974 og -75.  I skildringen av sykehuset er det bare navnene på personene i boken som er oppdiktede. De eneste personene jeg har vært nødt til å dikte opp, var pleierne med de kritiske holdningene til sykehuset. De fantes dessverre ikke i virkeligheten."

Handlingen:
Vi møter Andreas Wiegert en 18 år gammel gutt som tar jobb som pleiehjelper på Lier psykiatriske sykehus. Her møter han en virkelighet som er sjokkerende. En behandling av mennesker med psykiske lidelser som bærer preg av grov tvang, forsømmelse og mishandling. Menneskene blir ikke behandlet som mennesker, og til og med dyrene får bedre pleie enn disse stakkarene på 23-salen, den "tyngste" avdelinga på Lier. 

Her er utdrag fra det første møtet med 23-salen:
"Det første møtet med salen. Var det noe rart han hadde reagert? Det første som møtte ham da hun låste dem inn var stanken. Menneskedritt og piss, svette og oppkast. Sigurd som lå som et kadaver på innsiden av døren, blind og jævlig, med skallen full av gammel syfilis. Gamlingen var naken fra livet og ned."

Etterhvert blir han fanget i et system der de ansatte behandler pasientene grovt nedverdigende, og han blir en del av denne behandlingen. Det samme systemet der pleierne selv blir behandlet svært dårlig av sine ledere igjen. Det er et rått og brutalt samfunn, og det verste av alt er at dette er virkelighetens psykiatriske behandling så sent som på 1970-tallet.

Mine meninger om boka:
Denne boka anbefaler jeg alle å lese! Det handler ikke bare om psykiatrien, det handler i bunn og grunn om menneskeverd. Ambjørnsen skildrer veldig godt hvordan forholdene var på psykiatrisk sykehus, man ser ting veldig tydelig. Man merker jo at dette er en forfatter med stort potensiale, men det bærer også preg av at dette er debutboka, synes jeg. Noen steder er det litt halvferdig, flere plasser blandes forfatterens ettertanker sammen med hovedpersonens tanker og meninger. Det er ikke alltid like godt å si hvem som er hvem. Det er også enkelte steder der ting kunne ha vært skrevet litt mer om, ting avsluttes litt brått og noen steder mangler sammenheng. Med dette er egentlig bare pirk og bagateller fra min side! For boka er drivende godt skrevet, ispedd både humor, sarkasme, fortvilelse og råskap. 

Mine refleksjoner eter å ha lest boka:
Denne boka leste jeg første gang for ca 13 år siden. Det var et ledd i min forberedelse til min første praksis på et psykiatrisk sykehus i mitt andre år som sykepleierstudent. Boka gjorde inntrykk da, og jeg tenkte med meg selv at HELDIGVIS er ikke psykiatrien slik i dag, i det moderne året 1997! Jeg anså det som var skildret i boka som svært fjernt fra dagens psykiatri. Denne uka leste jeg boka for andre gang. Jeg har nå 11 års fartstid som ferdigutdannet sykepleier. De fleste årene har jeg jobbet eller undervist innen psykisk helse, og i 2 av disse årene jobbet jeg på et psykiatrisk sykehus. 

Denne gangen har jeg lest 23-salen med en større innlevelse og har dessverre nikket gjenkjennende til MANGE av episodene som skildres i boka! Selv om mange av hendelsene og behandlingen av pasientene var mye verre på 70-tallet enn de er nå, så kjenner jeg igjen hvor lett det er å bli fanget i et system der man gjør som alle de andre pleierene, selv om dette er en grov feilbehandling av pasientene. Man kommer som nyansatt inn med stort initiativ, ser ting som er åpenbare feil, men etter en stund indoktrineres man i systemet og følger strømmen, mens opprøret innvendig ligger og murrer til den dårlige samvittigheta fører til depresjoner.

Jeg kjenner igjen systemet med tvangsbehandling av pasientene. Jeg sto flere ganger og ga pasienter intramuskulære injeksjoner eller tabletter mens de ble holdt fast med tvang. Jeg har vært med på å spenne en pasient fast med belter i seng, jeg har tvangsholdt pasienter nede på gulvet, stengt pasienter inne på et skjermet rom, låst ytterdøren slik at pasientene ikke kunne dra ut fra avdelingen. Jeg har vært med på å bestemme når pasientene skulle spise, om de fikk lov til å gå ut eller ikke, nektet pasienter adgang til telefon, sigaretter eller kjøkken.

Så, jeg må dessverre si at det ennå er lang vei å gå før pasienter i psykiatrien blir behandlet med likeverdighet. Det er ikke så lett å få de som eier makta (behandlere, systemet) til å gi fra seg makta og la pasientene få en større styring i sitt eget liv. Men i bunn og grunn handler det jo om en holdningsendring. Verdien av et enkeltmenneske, om du er psykisk syk eller ikke. Jeg tror at skal man oppnå at pasienter i psykisk helse er like mye verdt som alle andre, ja da må man begynne med åpenhet. Vi har kommet et godt stykke på vel, men det er ennå lenge igjen å gå!

Jeg anbefaler deg å ta en tur innom hjemmesiden til Ambjørnsen. Her ligger det informasjon om alt fra bøkene hans, intervjuer, og svar på spørsmål man trenger å vite for å skrive særoppgave om hans verk.

13 kommentarer:

  1. - ahh - frem fra glemselen. Denne leste jeg med iver i min grønne ungdom da jeg slukte alt av Ambjørnsen (når jeg tenker meg om har jeg ikke lest noe av han siden den gang - men Hvite Niggere kan jeg utenat:-)

    Har null peiling på hverken sykepleie eller psykiatri men tror jeg - med ungpikeglød - lot meg sjokkere og leste den mer som et spark mot institusjoner og autoriteter.
    Husker ihvertfall at jeg likte den godt.

    SvarSlett
  2. Ja boka er kjempegod, og definitivt et spark til institusjoner og autoriteter. Samtidig synes jeg den forteller mye om hvordan man kan la seg fange og bli en del av en sykt system. Skummelt!

    SvarSlett
  3. Kjempeskummelt.

    Og det skumle med boka, lest i moderne tid, er at leseren får dette 'heldigvis, slik er det ikke nå'- budskapet som du refererer til at du fikk i 1997. Du måtte jo selv oppleve moderne psykiatri innenfra, og ha evne til empati og refleksjon, for å se at det dere utfører på oppdrag fra behandlerne er overgrep og umenneskeliggjøring. Riktignok med andre midler, og med høyere hygienisk og materiell standard for pasientene.

    Jeg har erfaring fra den andre siden. Hvilke, og hva jeg ellers tenker om psykiatrien, ønsker jeg ikke å utdype her, for jeg trenger å gå ut av 'kamp-modus'. Men inntil nylig deltok jeg ganske aktivt i debatter på nett, og har samlet en del lenker i et innlegg i min blogg:

    http://trausken.blogspot.com/2009/11/psykiatri-erfaringer-og-meninger.html

    SvarSlett
  4. Titta: Ja helt enig med deg. Jeg tror at så lenge man har tvangsbehandling i psykisk helsevern, og et så STORT omfang av tvang, så vil man ikke helt kunne slippe fortidens monstre når det gjelder behandling av psykiske lidelser. Jeg utviklet selv en depresiv reaksjon etter å ha jobbet på psykiatrisk sykehus i under 2 år, så det var definitivt ikke plassen for meg. Der var mange flotte og tapre pasienter og kolleger, men det hjalp så lite når man blir fanget i et system som går på tvers av grunnleggende respekt for enkeltmennesket.

    Jeg skal kikke innom lenken du har lagt ut :) Blir spennende å lese.

    SvarSlett
  5. Denne vil jeg lese! Jeg var innom "I Never Promised You a Rose Garden", som jo også er en halvselvbiografisk fortelling fra innsiden av et psykiatrisk sykehus, men fra pasientsiden.

    Dessuten er jeg jo som jusstudent interessert i konsekvensene av den omfattende bruken av tvangsbehandling vi bruker. Det er ikke spesielt stort fokus på det på studiet..

    SvarSlett
  6. Christine: Ja, jeg er også ganske interessert i bruken av tvang i psykisk helsearbeid, synes det er synd at ikke jusstudiet har mer fokus på det. Spennende at du som jusstudent allikevel er interessert i den tematikken :)

    SvarSlett
  7. Denne boka tror jeg er blant en av de beste bøkene jeg noen gang har lest. Den gir like stort inntrykk for hver eneste gang jeg leser den. Helt fantastisk er den.

    SvarSlett
  8. Hei:) vet du om boka filmatisert?

    SvarSlett
  9. Jeg tror ikke den er filmatisert, men er ikke sikker.

    SvarSlett
  10. Jeg leser nå boka for andre gang. Viktig at den er pensum for ALLE som skal jobbe med mennesker.
    Jeg var selv utplassert på 23-salen som 18 årig sykepleiestudent i 1969 og kjenner igjen alt han beskriver. han glemte bare klysterdagen, eller kanskje den var avskaffet da han kom dit på tidlig 70-tallet. Det var aldeles helt forferdelig! Klyster på rad og rekke enten de trengte det eller ei, da slapp man jo å føre avføringslister!
    Avdelingssøster sto for selve klysteret, pasientene sto i kø. Da klysteret var satt fikk de et klask i baken for deretter å bli løftet over på do av to pleiere. "Versegod neste"! Vi stakkars studenter var sjokkert!
    Det som likevel av en eller annen grunn, gjør mest inntrykk i boka, er mannen som skulle på søndagstur med sin sønn....

    SvarSlett
  11. 4th Gen.SDA: Ja jeg er helt enig i at denne boka burde vært pensum for alle som skal jobbe med mennesker.

    SvarSlett
  12. Dette var en av de første bøkene jeg leste på ungdomsskolen og den gjorde uutslettelig inntrykk. Synes du har skrevet en utmerket anmeldelse av den. Apropos bøker om sykdom, har du Morris Wests "Verden er av glass"?
    http://tinyurl.com/5suzxtc

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails