De vidunderlig avslappende Tv-seriene

Noe av det mest avslappende og koseligste jeg vet er å se på tv-serier. Da liker jeg spesielt godt å se en serie hvor jeg slipper å følge med hver uke for å få med meg fortsettelsen. Da er DVD utgaver med hele sesonger en suveren oppfinnelse.

Det er mange gode (og sikkert enda flere ikke fult så gode) Tv serier å velge i. Hele familien bruker å kose oss med en episode X-Files eller to, mannen og jeg har fulgt med i alle sesongene av Dexter og venter i spenning på neste sesong som starter til høsten. Ja, så har jeg introdusert tenåringsjenta i huset til Sex og singelliv som vi koser oss med. Er det guttekveld i huset for far og sønn så står Dr. Who i høy kurs.

Nå for tiden har mannen og jeg oppdaget et nytt univers...... i serien BATTLESTAR GALACTICA.

Dette er en science-fiction tv-serie som gikk fra 2004 til 2009. Det handler om en koloni med ca 50.000 mennesker, som forsøker å finne jorden og overleve angrep fra de menneskeskapte robotene, cyloner. Cylonene drepte nesten alle menneskene på de 12 koloniene, og de siste 50.000 mennesker forsøker fortvilet å overleve. Etterhvert viser det seg at cylonene (som først ser ut som tinnboks-roboter) kan maskere seg som mennesker og infiltrere flåten.

Dette er en knallgod serie. Jeg får litt "star-trek" -følelse, selv om det ikke er helt likt. Her er alt..... spenning, en annen verden, kjærlighet, dramatikk, oppdagelse av nye verdener, krig, svik, moral. Vi har allerede sett 2 sesonger, og har bestilt de to neste som kommer i posten hvert øyeblikk.

En lapskaus av en historie

Tittel: Strindbergs stjerne
Forfatter: Jan Wallentin
Oversatt fra svensk av: Trude Marstein
Cappelen Damm forlag, 2011
Antall sider: 457

På slutten av 1800-tallet forsvinner tre svenske polarforskere etter en ballongferd til Arktis. Over tretti år senere blir kroppene deres funnet, men svært få kjenner ekspedisjonens egentlige formål og hva slags utstyr den unge fysikeren Nils Strindberg hadde med seg: et kors og en stjerne. Mer en hundre år etter denne luftferden oppdages et lik som knuger et gammelt kors i hendene. Historikeren Don Titelman dras mot sin vilje inn i jakten på stjernen som sammen med korset utgjør en nøkkel. (Hentet fra bokelskere.no)


Et heftig sammensurium av en skrøne:
Dette er ei bok som har blitt rost opp i skyene, og jeg må innrømme at jeg hadde ganske høye forventninger til denne boka også (jeg må slutte med det tullet om å forvente så mye!). Vel, det begynte riktig så bra, og jeg ble revet med i historien om den pilleknipsende, ustødige og jødiske historikeren Don Titelman som forsøker å finne ut av et mysterium han tilfeldigvis blir dratt inn i.

Men så utvikler historien seg til et sammensurium av forvrengning av historiske fakta om Strindberg og cos ekspedisjon til nordpolen for hundre år siden, nazisymboler, første verdenskrig, 150 år gamle mennesker som jakter på den samme hemmelige inngangen, og skurker som jakter på korset og stjernen. Ja, historien er fortsatt godt fortalt og med et driv som gjør at man leser seg glatt igjennom boken, men det blir liksom litt for mye av det gode, synes jeg.

Boka har blitt sammenlignet med Dan Browns forfatterskap, og den ser jeg. Det er mye fart i historien, og den drives frem i en blanding av historiske fakta og vill diktning, men jeg synes også at Wallentin er litt utspekulert forfatter som benytter seg av mange velkjente historier og karakterer. Jeg får assosiasjoner til flere av Dan Browns bøker, til flere av karakterene i Stieg Larssons bøker, og det er også visse likheter med vår egen norske Tom Egeland.

Andre som har lest boka:
En blogger som er opptatt av Strindbergs og cos ferd mot nordpolen har lest denne boka og ble ikke særlig imponert:
http://ingenioer-andrees-luftferd.blogspot.com/2011/02/mer-om-wallentins-roman.html

Bestselgerklubben roser denne boken opp i skyene, og sier at det er ikke for ingenting at boken har blitt solgt til over 20 land allerede før den ble gitt ut:
http://www.bestselgerklubben.no/800/800.asp?ArticleId=18506&typ=normal

Konklusjon:
Jeg plasserer boken sånn midt imellom. Dette er lettlest, fengende, fartsfylt og fantasifult, men litt vel overdrevent i støytene. Man kommer ikke nær personene og jeg får ikke medfølelse med den litt tafatte og pillemisbrukende hovedpersonen. Så føler jeg meg en liten tanke lurt, sitter igjen med en litt emmen smak i munnen av å ha blitt servert en lapskaus av ulike krimhistorier og fatacybøker.

Bokbloggturnèen; Genesis - filosofi for dummies?

Da var turen kommet til meg i bokbloggturnèen. I går hadde Bjørn anmeldelse av boka, og i morgen kan du følge bokbloggturnèen videre hos Kari. På facebook finner du side om bokbloggturnèen her.

"Genesis" er skrevet av Bernard Beckett fra New Zealand. Kanskje ikke så rart da at handlingen i denne boka er lagt til ei skjermet øy. Dette er en science fiction bok skrevet for ungdom, men jeg er litt usikker på om mister Beckett her treffer målgruppen sin. Selv er jeg 37 år og synes boken er grei å lese. Jeg ser for meg at målgruppen ikke er en gjennomsnittlig ungdom, men kanskje heller en filosofisk anlagt person, ung eller gammel.

Hva handler Genesis om?
Vi er på slutten av det 21. århundret. Unge Anaximander skal gjennom en 5 timers lang eksamen for å forsøke å bli tatt opp i akademiet, de som styrer landet. Det selvvalgte temaet for oppgaven er legenden Adam Fordes liv; 2058-2077. Ved hjelp av spørsmål fra tre eksaminatorer og ved hjelp av egenkomponerte hologrammer forsøker Anaximander å vise sin tolkning og sin forståelse av hendelsene som har formet samfunnet til det det er i dag. Etterhvert oppdager Anax at den historien hun har lært bare er en liten del av sannheten.

Sentralt i boka er fortellingen om Adam Forde, og hans samtaler med en robot med sjimpansehode kalt Art (forkortelse for artificial intelligence). Vi får innblikk i Adams historie gjennom Anax sine fortellinger, samt gjennom hologrammene og transkripsjonene som er lagret fra hendelsene. Gjennom Adams samtaler med Art blir store filosofiske spørsmål tatt opp. Hva vil det si å være menneske? Hva er en sjel? Hva er bevissthet? Her er et utdrag fra boka: Adam holder en forsvarstale (side 92):

"Jeg er ingen maskin. For hva vet vel en maskin om lukten av vått gress en tidlig morgen, eller lyden av en skrikende baby? Jeg er følelsen av varm sol mot huden min: jeg er opplevelsen av en kald bølge som skyller over meg. Jeg er de stedene jeg aldri har sett, men som jeg likevel ser for meg når jeg lukker øynene. Jeg er smaken av en annens pust, fargen på håret hennes. Du håner meg fordi livet mitt er så kort, men det er selve frykten for å dø som puster liv i meg. Jeg er tenkeren som tenker på tanker. Jeg er nysgjerrighet, jeg er fornuft, jeg er kjærlighet, og jeg er hat. Jeg er likegyldighet. Jeg er sønnen til en far, som også var en fars sønn. Jeg er årsaken til at min mor lo og årsaken til at min mor gråt. Jeg er undring og jeg er vidunderlig."

Hva synes jeg om boka?
Jeg liker godt å lese science fiction, faktisk er en av mine favorittbøker en sci-fi bok ("Ender`s game" av O.S. Card) Denne boka fenget meg derimot ikke før mot slutten. Historien er grei nok, men jeg synes først og fremst at den blir litt for overfladisk og rett på sak. Dette er nok mer en novelle, tatt i betraktning at boka bare er på 136 sider. Jeg rekker heller ikke å leve meg inn i hovedkarakteren.

Hoveddelen av boka preges jo av samtalene mellom Adam og Art. Disse samtalene er av en filosofisk karakter, og den sokratiske metode blir brukt i samtalene. At dette er filosofi understrekes også grundig ved å kalle opp mange av karakterene etter kjente filosofer. Anaximander var en filosof. Hennes lærer er Perikles, vi får høre om Platon, grunnleggeren av det nye samfunnet, og vi har referanser til Adam og Eva. Jeg opplever flere av disse virkemidlene som overdrevent i bruk, men kanskje er det fordi jeg nok ikke er i målgruppen til forfatteren. Kanskje dette er ment slik at den unge leseren skal bli inspirert til å lære mer om filosofi?

Historien kommer ikke godt nok i gang, og jeg merker at jeg kjeder meg. Spesielt skjer dette når jeg leser om samtalene mellom Adam og Art. Det er lite driv og fremgang i historien, og det blir platt og kjedelig. Jeg liker faktisk filosofiske bøker, men her føler jeg at jeg blir servert tankene på sølvfat uten å måtte gruble litt selv. Det liker jeg ikke.

Derimot kommer historien seg kraftig mot slutten! Her får vi endelig oppleve god science fiction, historien har driv og fremgang og flere overraskelser på lur. Alt i alt var boken verdt å lese. Jeg tror også at flere kan ha glede av å lese den, men jeg er sikker på at dette ikke er en bok for voksne, sci-fi interesserte mennesker. Til det formålet holder den ikke mål, dessverre.

Enders Game

Enders Game er skrevet av Orson Scott Card og er en science fiction bok med en spesiell vri. Vi er i fremtiden. Jordens befolkning er redde for trusselen fra alien "buggers", frykten gjelder om disse "buggersene" truer jordens eksistens. Andrew Wiggin, (kalt Ender av sin søster) en gutt på 6 år blir hentet til en moderne militærskole (battle school) hvor han må bruke all sin tid til å trene for å bli den beste krigeren av alle. Han er helt alene på skolen, hjemme har han en eldre bror som er meget ondskapsfull og en lillesøster som er alt for snill. På skolen blir han outsideren men samtidig en av de beste på skolen. Han dras mellom det gode og det onde i seg, og utsettes for mange brutale ting i løpet av årene på skolen. Vil han klare den ultimate testen?

Boken er skrevet i 1985 og har blitt kjent og anerkjent i løpet av disse årene. Jeg oppdaget boken for ca 2 år siden da jeg lå på ei strand i Tunisia og leste boken på engelsk. Jeg var litt skeptisk i begynnelsen. Plottet virket ikke særlig spennende, og jeg oppfattet dette som en bok for tenåringsgutter, ikke for ei godt voksen dame. Jeg tok feil!

Jeg opplevde tidlig å bli dratt inn i lille Enders tanker og verden. Hans frykt og tanker om å være en liten, sårbar gutt alene i verden, som kjemper for livet. Jeg gråt for lille Ender der han ligger alene i senga på gutteleir, livredd for de andre og om han ville overleve. Senere jublet jeg over hans fremgang når han vinner "krigsspillene" og inntar lederposisjoner.

Hvordan kan man kjenne seg selv igjen i en liten gutt? Vel, O.S. Card skriver veldig godt! I tillegg beskriver han følelser som jeg tror alle kan gjenkjenne i seg selv; frykten for å være alene, ønsket om å gjøre suksess og klare noe stort, kampen mellom det gode og det vonde i seg selv. I tillegg tas andre emner opp.... hva skjer med mennesker når vi er truet med utryddelse? Hvem er fienden, den onde... er det "aliens" eller oss? Hva er verdt å ofre for en større helhet? Hva kan rettferdiggjøre å ta livet av et annet menneske? Det er mange moralske spørsmål som tas opp i boka.

Jeg må nevne at det finnes flere bøker om Andrew Wiggin som Ender, jeg har lest noen av disse. De er dessverre langt ifra så gode som den første, men de kan også være verdt å ta en kikk på, bl.a "Speaker for the dead", "Xenozide" og "Children of the mind".

Konklusjon:
Enders Game slo meg rett i hjertet og har blitt der siden da. Jeg mener dette er en av de beste bøkene jeg har lest i løpet av mitt liv, ikke minst takket være den sympatien og innlevelsen man har med hovedpersonen i boka. Uansett om du like science fiction eller ikke, så er dette en bok verdt å få med seg!