Feit

Tittel: FEIT
Forfatter: Kristian Fjellanger
Forlaget Manifest, 2010
Faglitteratur
Antall sider: 175

"Eg ser på meg sjølv. Feite, tjukke svinet. Under haka er det feitt. Vidare nedover: feittpuppane, den feite, feite magen - og under der igjen: lår som kvar for seg veg like mykje som Kathrine Sørland" (side 7)

Slik starter Fjellanger sin fortelling om hvordan han veide 140 kilo og bestemte seg for å gå ned i vekt. På et år halverte han vekta si, med ganske drastiske metoder må en vel si: sulting og daglig tråkking på stepmaskiner som stadig bukker under for vekta hans. Han unner seg ingenting ekstra, er ganske fanatisk i sin slanking. Det må man vel være for å gå ned 70 kilo på et år.

Hva er så motivasjonen hans, hva driver en mann som har vært overvektig hele livet til å gi seg i kast med en slik kamp? Er det bekymringer over egen helse? Nix! Han vil få pult! Enkelt og greit. Han vil ikke være den feite "kompisen" som damene gråter på skulderen til, nei han vil være en av A-lags gutta som trekker damer og ser flott ut!

Fjellanger er hysterisk morsom, bitende sarkastisk og meget selvkritisk. Det er en lek å lese boka, noe som er gjort på et par timer. Det er samtidig ei viktig bok som avslører en del tanker om det å være overvektig sett fra en manns perspektiv. Selvfølgelig bruker han humoren som en beskyttelse, slik som veldig mange andre overvektige mennesker gjør (jeg vet det, for jeg er overvektig selv). Samtidig er mannen filosofisk og stiller kritiske spørsmål til det han mener er diskriminering av overvektige mennesker.

"At ein er mindre verdt som menneske når ein er tjukk, er eit udiskutabelt faktum. Men kor tjukk må ein vere for at ein er mindre verdt?" (side 21)

Språket er rett frem, overveldende ærlig og til tider ganske krasst. Men det funker! Dette er altså ingen "slik blir du slank-bok", men uansett en viktig bok å få med seg: for å klare å sette seg inn i hvordan det er å være overvektig i dagens samfunn. Han har også noen kampsaker. Etter å nærmest blitt prakket på boller når han skulle handle på en bensinstasjon var han sinna:

"Fordi ein kan daude omtrent berre av å sjå på ein røykpakke, skal pakkane gøymast vekk med store åtvaringar på og seljast til ein pris som gjer det lønsamt å fly tur-retur København berre for kvoten. Alkohol kan berre seljast i statlege utsal, som forpliktar seg til å informere om alkoholens skadeverknader. Men bollepushing til eit land djupt inne i fedmekrisa, det går upåakta hen! (side159)


Så hvordan ender historien til Fjellanger? Får han pult? Jovisst, men det forteller han ikke så mye om i boka. Kanskje selvbildet hans bedrer seg etter denne vanvittige og fantastiske bragden? Tja, det kan vel diskuteres. Han føler fortsatt ikke at han har fått drømmekroppen, untatt leggene som strutter av muskler og ligner på en Paradise Hotell legg.


Jeg anbefaler deg forresten å stikke innom bloggen til Fjellanger:
http://mannsfett.blogspot.com/

Og boka anbefales selvfølgelig, uansett om du er overvektig eller ikke.

Natascha gjester Skavlan

Fredag 4. mars anbefaler jeg deg å få med deg programmet Skavlan på Nrk1. Da gjester Natascha Kampusch programmet i forbindelse med Norgeslanseringen av sin bok 3096 dager. 

Her skriver NRK om besøket hos Skavlan:
http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.7507438

 Anbefaler deg også å lese boka! Jeg leste den på engelsk i oktober i fjor og inntrykkene sitter ennå sterkt hos meg.

Her finner du blogginnlegget mitt om boka:

http://beatelill.blogspot.com/2010/10/fanget-i-3096-dager.html

Fanget i 3096 dager

Tittel: 3096 days
Forfatter: Natascha Kampusch
Sjanger: Selvbiografi
Penguin forlag, 2010 - engelsk utgave
Antall sider: 256




Natascha er den Østerrikske jenta som ble kidnappet som 10 åring av Wolfgang Prikopl og som ble holdt i 8 år i fangenskap. Hun har nå skrevet sin selvbiografi, og jeg kan love deg at dette er sterke saker!

Den første dagen lille 10 år gamle Natascha får lov til å gå alene hjemmefra og til skolen så skjer det..... hun blir kastet inn i en hvit varebil av en mann. Det skal bli starten på  3096 dager, eller 8 år, i fangenskap hos en paranoid, psykopatisk og voldsom mann. I løpet av de 8 årene opplever Natascha å være innelåst i måneder i et kjellerrom på 5 kvadratmeter, hun opplever å bli manipulert, banket, psykisk torturert, og fratatt all kontakt med andre mennesker enn denne gale mannen. Han sultet henne systematisk slik at hun veide under 40 kilo (hun er 1.75m), han truet og slo flere ganger daglig, hun måtte tilfredsstille alle hans behov, og han truet blant annet henne til å kalle ham "herre" og "mester".

Natascha beskriver sine 8 år sammen med kidnapperen, mest om de vonde hendelsene men også om noen av de gode tingene. Hun forklarer også mange av følelsene som vanligvis oppstår når man er i fangenskap og når man blir utsatt for konstant mishandling. Hun forklarer at til tross for at Prikopl utsatte henne for veldig mye vondt, så var han også den eneste hun hadde kontakt med, og hun var avhengig av ham for å overleve. Dermed knyttet hun også et sterkt bånd til ham, men hun nekter å kalle dette "stockholm-syndrom". Hun mener dette var en naturlig reaksjon for å kunne overleve.

Jeg sitter igjen med en fryktelig følelse i magen etter å ha lest boka, og jeg lurer på HVOR MYE KAN ET MENNESKE EGENTLIG TÅLE? Jeg vet ikke om noen andre mennesker som har klart å overleve det samme som hun har overlevd, uten å knekke helt sammen som menneske. Jeg husker hvor sjokkert og fascinert jeg var i 2006 da jeg så hele intervjuet med Natascha som hun ga bare 2 uker etter at hun hadde rømt fra kidnapperen. Tenk å overleve noe slikt! Jeg var stum av beundring over denne jenta som virket både sårbar og sterk på samme tid. Det inntrykket forsterkes etter å ha lest boka, for dette er virkelig ei flott og makeløs jente!

Etter at Natascha rømte til friheten i 2006, så har det vært mye om henne i nyhetene. Etterhvert begynte også spekulasjonene; var det flere som var involvert i kidnappingen? Var kanskje foreldrene delaktige i kidnappingen? Hvorfor hadde ikke Natascha rømt tidligere? Hun hadde jo hatt anledning til det? Den ene historien etter den andre verserte i media. Boka slår fast at det bare var Prikopl som stod for kidnappingen, det var aldri noen andre med i bildet. Den forklarer også veldig grundig hva Natascha opplevde i fangenskap, og da skjønner man nok hvor stor styrke som krevdes av henne for å klare å rømme.

Jeg ble faktisk også overrasket over hvor godt Natascha skriver, for hun har selv skrevet boken om sitt liv i fangenskap. Tar man i betraktning at hun har gått glipp av veldig mange års skolegang så blir det enda mer imponerende. Dette er absolutt ei bok verdt å lese! Velskrevet, rystende og skremmende!

Lyst til å vite mer om saken?

Her er link til Wikipedia:
http://no.wikipedia.org/wiki/Natascha_Kampusch

Her er en oversikt over noen av artiklene VG har om Natascha-saken:
http://www.vg.no/nyheter/spesial.php?id=1726

Her er den offisielle nettsiden til Natascha:
http://www.natascha-kampusch.at/

Her skriver NRK om Natascha og boklanseringen:
http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.7279472

Fra psykisk syk til psykolog

Tittel: Unyttig som en rose
Forfatter: Arnhild Lauveng
Cappelen forlag, 2006
Antall sider: 194

Arnhild Lauveng er en kjent person i Norge. Hun var pasienten med diagnosen schizofreni, som var innlagt på psykiatriske avdelinger i ca 10 år. Mot alle legers og psykologers odds, overvant hun sykdommen og er i dag forfatter og praktiserende psykolog. Symptomfri på 14. året, selv om diagnosen aldri har blitt strøket fra journalen hennes.

Arnhild har skrevet 3 bøker. Den første boka het "I morgen var jeg alltid en løve" og kom ut i 2005. Året etter kom denne boka. Begge er selvbiografier fra tiden hennes som psykisk syk, og med refleksjoner i etterkant som psykolog. Den tredje boka heter "Arbeidsmaur med gipset hjerte" og kom ut i 2008. Dette er ei fagbok om arbeidsliv og psykisk helse.

Dette står på baksiden av boka:
Har syke mennesker mindre verdi? Hvem skal definere hva bedring er, og må tidligere syke alltid være dobbelt så friske for å være friske? Arnhild Lauveng skriver med utgangspunkt i egne erfaringer, både fra tiden som pasient og med psykologens perspektiv. Hun er opptatt av hvordan vi omtaler og behandler personer med psykiske lidelser, og viser hvor viktig det er å se pasienter som mennesker - ikke bare som diagnoser. Forholdet mellom pleier og pasient, hvordan gode intensjoner i helsevesenet likevel kan få uønskede følger, om å gi folk tid når tid er det de behøver, om å bli tatt på alvor og få ekte medbestemmelse over egen livssituasjon - dette er noen av de viktige tema i denne boken

Min mening om boka:
Ja jeg er klar over at det har blitt litt vel mye psykologi og psykisk helse-litteratur på meg i det siste. Det henger sammen med at jeg nå jobber med å forberede undervisning innen faget psykisk helse. Jeg synes nemlig det er viktig at studentene lærer noe mer enn diagnoser og medikamenter, og en av de viktigste tingene jeg ønsker at de skal kunne er å ha respekt for den som har en psykisk lidelse, og å kunne se mer enn bare diagnosen. Jeg ønsker at studentene skal få en forståelse for at det er pasienten som vet mest om hvordan det er å være psykisk syk. Det er min plikt å videreformidle dette, slik at studentene ikke går ut i praksis i psykiatrien og godtar all slags behandling og væremåter fra fagmiljøet. Slagordet "Pasienten først" skal gjelde også innen psykisk helse!

Derfor leser jeg Arnhild Lauvengs bøker! Hun formidler på en meget god måte hva som trengs innen psykisk helsearbeid: Respekt for enkeltmennesket. At alle mennesker har en egenverdi, ikke ut fra hva den enkelte kan bidra med, men kun i kraft å bare være til. Hun illustrerer det så flott når hun innleder boka med dette diktet:

Jeg traff deg

på postkontoret i går.

Lang kø, mye stress,

og der lå du i vogna di og pludret, 

unyttig som en rose.

Ikke kan du skaffe mat, ikke klær, ikke hus.

Veik og tander er du, 

uten evne til å ta vare på andre, eller på deg selv.

Ingen verdens nytte gjør du, 

du bare ligger der, 

som en rose en alt for tidlig morgen.

Og du fikk meg til å smile til deg.

Etterpå tenkte jeg, 

når smilte jeg sist, 

i køen på posten, 

torsdag ettermiddag, i regnvær?

Og jeg ble så glad

for alt det unyttige som finnes.

Som roser.

Og babyer.

Og smil.

Denne selvbiografien er så flott skrevet at jeg anbefaler alle å lese den! Den engasjerer, forbløffer, gir deg både gleder og tårer, og ikke minst er den tankevekkende! Den handler ikke bare om psykisk sykdom, men om å leve livet. I tillegg skriver Arnhild meget fengende og godt. Hun har talent som forfatter, og forteller ting på en lettfattelig måte illustrert med eksempler alle kan kjenne seg igjen i. Ekstrabonusen med å lese denne boka er at man føler man blir kjent med et flott, tappert, inspirerende og sterkt menneske!

Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Tittel: Nesten frelst av Sigvart Dagsland
Forfatter: Olaug Nilssen
Samlaget forlag, 2009
Sider: 272

Hvorfor jeg i det hele tatt liker Sigvart Dagsland er ganske merkelig. Ikke er jeg kristen, ikke synes jeg han er spesielt kjekk (nei, jeg liker den mørke, mystiske typen) og ikke har jeg drevet på med ten-sing. Allikevel var det noe med stemmen hans som dro meg til sangene hans en klar vårdag i 1987. Da kom plata "De umulige" ut, og jeg hørte på hver eneste sang og lot meg fenge. Merkelig nok var det samme året som jeg nektet å konfirmere meg fordi jeg ikke trodde på Gud og ikke ville stå i kirka og hykle.

Ettersom årene har gått har jeg ofte hørt på Sigvart sine sanger, og alltid har de grepet meg og fylt meg med en varme som få andre sangere kan. Så det var nok ikke så veldig rart at jeg ville lese denne boka om en mann jeg egentlig vet veldig lite om. Det var flere ting jeg lurte på: Er mannen like fantastisk privat som han er fantastisk til å synge? Hvor spennende liv kan egentlig en kristen sanger i 40-årene ha hatt? Hva er det egentlig som feiler mannen når han er blitt så tynn og nesten ikke klarer å snu hodet? Er han alvorlig syk?

Men dette skulle jo ikke handle om mitt forhold til mannen, men om boka "Nesten frelst av Sigvart Dagsland". Forfatteren Olaug Nilssen er vel så mye med i boka som Sigvart, så jeg vil neppe kalle dette en biografi. Den forteller heller ikke om livet til Sigvart fra barndom og oppvekst til voksen alder, selv om vi får noen små glimt. Dette er en slags portrettbok der man er med i samtalene mellom Sigvart og forfatteren, mellom forfatteren og andre kjente som uttaler seg om Sigvart (Erik Hillestad, Pia Tjelta, Karoline Krueger osv), også er vi med når forfatteren reflekterer og kommer med sine personlige kommentarer.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om forfatterens skrivestil. Den er på en måte litt rotete samtidig som den treffer poengene og man følger med i historien. Hun har definitivt humor, og bruker den bevisst i boka. Det var flere ganger jeg flirte. Hun skriver også på en leken og lett måte samtidig som tekstene er til dels dype og litt filosofiske. Kanskje jeg ikke blir klok på skrivestilen hennes rett og slett fordi den ikke går an å plassere i en bås? Jeg tror jeg har blitt enig med meg selv at dette er en dyktig forfatter, men at av og til synes jeg hun tar for mye plass i boka og gjør ting til sine egne. Det blir liksom ikke like mye plass til Sigvart i boka, og det var jo ham jeg ville lese om.

Boken handler mye om de religiøse spørsmål. Her har Sigvart kontroversielle synspunkter som går på tvers av den vanlige kristne oppfatningen (han tror ikke på helvete og mener at alle kommer til himmelen, selv de som ikke tror). Olaug, derimot, er en tviler som har vært med i ten-sing og trodd på Gud i ungdommen, men som i voksen alder ikke helt tror.... eller gjør hun? Blir hun frelst av Sigvart?

Olaug siterer og tolker også mange av tekstene til de kjente og kjære sangene til Sigvart. Dette går som en rød tråd igjennom bøkene. Dette momentet i boka likte jeg veldig godt, for det er jo først og fremst gjennom sangene til Sigvart at jeg har et slags forhold til hvem han er, og slik tror jeg også det er for mange andre. Man trenger ikke å være kristen for å like boka, men jeg tror man må ha et forhold til sangene han synger for å ha utbytte av boka. Og selv om noen av sangene hans handler om Gud og Jesus (Olaug har faktisk regna ut hvor stor prosent dette dreier seg om!), så kan man jo tolke teksten slik man selv vil og få det til å handle om hverdagslige ting. Min mening er altså at man trenger ikke være kristen for å like Sigvart, og man trenger heller ikke være kristen for å like boka. Jeg er ikke kristen og liker både Sigvart og boka om ham.

Her er link til Sigvart Dagsland sin hjemmeside: 
http://www.dagsland.no/