En meget god innsirkling

I romjula satt jeg oppe ei natt og kjeda meg, surfa litt på nett. Før jeg viste ordet av det hadde jeg meldt meg inn i 3 bokklubber og bestilt tilsammen 9 velkomstbøker. Den ene av disse bøkene var "Innsirkling" av Carl Frode Tiller. Det var egentlig litt slump som fikk meg til å bestille nettopp denne boka, men jeg syntes også den virket interessant.

Boka handler om at David har mistet hukommelsen og det settes inn en annonse i avisa hvor kjente bes skrive brev til ham for å hjelpe ham å pusle livet sitt sammen. Det er tre stykker som svarer, og det er disse svarene som danner bilder av både David som person, samt hendelser rundt denne tiden. Vi får ikke møte David direkte i boka. Jon er barndomskompis, og den hemmelige elskeren til David. Arvid er Davids stefar og Silje er Davids ungdomskjæreste. Vi møter alle 3 i livene deres i dag, noe som ikke er særlig hyggelig lesning, og vi får lese det de tre skriver til David for å forklare hvordan de kjenner hverandre og hvilke historier de har delt.

Brevene de skriver til David handler egentlig like mye om dem selv som om ham. Det er også veldig ulike fortellinger og syn som kommer frem om den samme mannen og de samme hendelsene. På en måte blir man utfordret som leser. Hva av dette er sant? For det Jon forteller står flere ganger i direkte motsetning til Arvids eller Siljes historie. Men når man tenker seg om så er jo det nettopp slik livet er. Det fins ingen "sann" sannhet, men sannheten er vel like mye basert på synsvinkelen... hvem som ser og hvilken baggasje vedkommende har med seg.

Jeg synes store deler av boka er fantastisk god! Tiller er en mester i å beskrive mellommenneskelige forhold og de vanskelighetene og misforståelsene som kan oppstå. Jeg lot meg fascinere av keitete Jon som egentlig er veldig sårbar og feminin, men som fortvilet forsøker å spille barsk og utilnærmelig. Det skjærer seg selvfølgelig både med bandmedlemmene og familien hans. Jeg var på gråten når jeg leste delen om Arvid som holder på å dø ensom og føler han ikke har noe å leve for. Det er bare helt nydelig å lese om hvordan han beskriver det å være kreftsyk.

Derimot synes jeg ikke den siste delen av boka var like god som resten. Historien om Silje traff meg ikke like hardt og intenst som historiene til Jon og Arvid. Det er som om forfatteren ikke virkelig har skjønt seg på Silje, og fortellingen om henne blir litt overfladisk i forhold til de andre to. En bitte liten nedtur, med andre ord, men helhetsinntrykket av boka er fortsatt veldig veldig godt! Boka anbefales på det varmeste!

Boka er skrevet på nynorsk. Vel, jeg leser omtrent ALDRI nynorsk! Kan jeg styre unna så gjør jeg det. Kanskje litt fordomsfull, ja jeg innrømmer det. Men jeg er veldig glad for at jeg kastet meg utpå og tok sjansen. Språket er nydelig, og jeg er sikker på at det fungerte mye bedre på nynorsk enn det ville ha gjort på bokmål. Heretter skal jeg ikke rygge ved tanken på å lese nynorsk.

Jeg leste forresten på nett at forfatteren planla at dette skulle bli en triologi. Nå har det gått 3 år siden boka kom ut, men jeg har ikke hørt om bok nummer 2 ennå. Jeg håper det kommer en bok 2, og jeg håper da vi får lese mer om David. Gjerne se ting fra hans perspektiv. Vi får se om det kommer en oppfølger.