Nesten frelst av Sigvart Dagsland

Tittel: Nesten frelst av Sigvart Dagsland
Forfatter: Olaug Nilssen
Samlaget forlag, 2009
Sider: 272

Hvorfor jeg i det hele tatt liker Sigvart Dagsland er ganske merkelig. Ikke er jeg kristen, ikke synes jeg han er spesielt kjekk (nei, jeg liker den mørke, mystiske typen) og ikke har jeg drevet på med ten-sing. Allikevel var det noe med stemmen hans som dro meg til sangene hans en klar vårdag i 1987. Da kom plata "De umulige" ut, og jeg hørte på hver eneste sang og lot meg fenge. Merkelig nok var det samme året som jeg nektet å konfirmere meg fordi jeg ikke trodde på Gud og ikke ville stå i kirka og hykle.

Ettersom årene har gått har jeg ofte hørt på Sigvart sine sanger, og alltid har de grepet meg og fylt meg med en varme som få andre sangere kan. Så det var nok ikke så veldig rart at jeg ville lese denne boka om en mann jeg egentlig vet veldig lite om. Det var flere ting jeg lurte på: Er mannen like fantastisk privat som han er fantastisk til å synge? Hvor spennende liv kan egentlig en kristen sanger i 40-årene ha hatt? Hva er det egentlig som feiler mannen når han er blitt så tynn og nesten ikke klarer å snu hodet? Er han alvorlig syk?

Men dette skulle jo ikke handle om mitt forhold til mannen, men om boka "Nesten frelst av Sigvart Dagsland". Forfatteren Olaug Nilssen er vel så mye med i boka som Sigvart, så jeg vil neppe kalle dette en biografi. Den forteller heller ikke om livet til Sigvart fra barndom og oppvekst til voksen alder, selv om vi får noen små glimt. Dette er en slags portrettbok der man er med i samtalene mellom Sigvart og forfatteren, mellom forfatteren og andre kjente som uttaler seg om Sigvart (Erik Hillestad, Pia Tjelta, Karoline Krueger osv), også er vi med når forfatteren reflekterer og kommer med sine personlige kommentarer.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om forfatterens skrivestil. Den er på en måte litt rotete samtidig som den treffer poengene og man følger med i historien. Hun har definitivt humor, og bruker den bevisst i boka. Det var flere ganger jeg flirte. Hun skriver også på en leken og lett måte samtidig som tekstene er til dels dype og litt filosofiske. Kanskje jeg ikke blir klok på skrivestilen hennes rett og slett fordi den ikke går an å plassere i en bås? Jeg tror jeg har blitt enig med meg selv at dette er en dyktig forfatter, men at av og til synes jeg hun tar for mye plass i boka og gjør ting til sine egne. Det blir liksom ikke like mye plass til Sigvart i boka, og det var jo ham jeg ville lese om.

Boken handler mye om de religiøse spørsmål. Her har Sigvart kontroversielle synspunkter som går på tvers av den vanlige kristne oppfatningen (han tror ikke på helvete og mener at alle kommer til himmelen, selv de som ikke tror). Olaug, derimot, er en tviler som har vært med i ten-sing og trodd på Gud i ungdommen, men som i voksen alder ikke helt tror.... eller gjør hun? Blir hun frelst av Sigvart?

Olaug siterer og tolker også mange av tekstene til de kjente og kjære sangene til Sigvart. Dette går som en rød tråd igjennom bøkene. Dette momentet i boka likte jeg veldig godt, for det er jo først og fremst gjennom sangene til Sigvart at jeg har et slags forhold til hvem han er, og slik tror jeg også det er for mange andre. Man trenger ikke å være kristen for å like boka, men jeg tror man må ha et forhold til sangene han synger for å ha utbytte av boka. Og selv om noen av sangene hans handler om Gud og Jesus (Olaug har faktisk regna ut hvor stor prosent dette dreier seg om!), så kan man jo tolke teksten slik man selv vil og få det til å handle om hverdagslige ting. Min mening er altså at man trenger ikke være kristen for å like Sigvart, og man trenger heller ikke være kristen for å like boka. Jeg er ikke kristen og liker både Sigvart og boka om ham.

Her er link til Sigvart Dagsland sin hjemmeside: 
http://www.dagsland.no/

En svipptur på biblioteket

Ja, mens andre drar på Mammutsalg i diverse bokhandlere, så har jeg tatt en svipptur innom biblioteket og tatt med meg disse godbitene:

"Skråninga" av Carl Frode Tiller. Denne hadde jeg først på lydbok og hørte ca 1/3 av boka. Dessverre fungerte ikke lydbok for meg, så nå har jeg gått til anskaffelse av boka. Mens andre er Knausgård-fans så digger jeg mister Tiller!

Dette sier bokomtalen:
I romanen møter vi ein ung mann som sit på ein psykiatrisk institusjon, skuldig i kriminelle handlingar han ikkje heilt forstår, men heller ikkje greier å fortrenge. Han klarar ikkje snakke om problema sine, men han har talent for å skrive, og psykologen oppmodar han til å skrive om seg sjølv. Med brutal realisme blir det fortalt om korleis ein barndom prega av kulde, avmakt og einsemd formar eit menneske som omverda ser på som eit monster.

"Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" av Kjersti Annesdatter Skomsvold. HER kan du lese anmeldelse av boka i NRK. Denne boka høres svært lovende ut. Gleder meg!

Dette sier bokomtalen:
Mathea Martinsen har ikke hatt mye med andre mennesker å gjøre. Men noe har hun skjønt: De er ikke som henne. Nå, som gammel, rammes hun av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Mathea finner fram brudekjolen igjen, baker pikekyss og går ut blant de andre. Kjersti Annesdatter Skomsvolds debutroman er preget av humoristisk alvor og en usedvanlig språklig oppfinnsomhet.

"Bildet av Dorian Gray" av Oscar Wilde.

Dette sier bokomtalen:
Boken skildrer en vakker, ung mann. Utskeielsene hans setter merker på det portrettet som er blitt malt av ham, mens han selv forblir like inntagende, ung og vakker. Etter hvert blir hans liv mer og mer en dobbelttilværelse. Boken er et kunstnerportrett og samtidig forfatterens skjulte selvbiografi.

"Den elskelige giftblandersken" Arto Paasilinna. Ja, nå er det virkelig på tide å lese noe av denne forfatteren som jeg har hørt så mye om! Denne boka så jo riktig så elskverdig ut.

Omtale av boka:
Linnea er en snill enke på 78 år som bor på et fredelig lite torp på landet. Hun kunne levd sine pensjonistår i ro og mak, hadde det ikke vært for hennes kriminelle nevø Kauko. Sammen med sine to kamerater gjør han livet surt for henne med sine stadige trusler og pengetyverier. Til slutt får Linnea nok og rømmer til Helsinki. I sin fortvilelse steller hun i stand en giftsprøyte som hun kan bruke til å begå selvmord med, hvis Kauko klarer å spore henne opp. Men skjebnen vil det annerledes og ruller i gang en snøball av elleville forviklinger og lattervekkende burleske situasjoner.

"Barbara" av Jørgen Frantz Jacobsen.
Bokomtale:
Forelskelsens dårskap, misunnelsens galskap, bedragets sødme og troløshetens uskyldighet fanges inn i denne kjærlighetshistorien fra 1700-tallets Færøyene, der Barbara - niogtyveårig presteenke og mangfoldig synderinne står i sentrum. Da den unge presten Poul Aggersøe kommer til øya, synes hun endelig å ha funnet den rette mannen, men det er først når hun møter Andreas Heyde, som er minst like flyktig som henne, at hun blir trofast. Mens Barbaras bedrag er ureflektert, er Andreas' bedrag det motsatte.


Nå har jeg jo strengt tatt ikke behov for flere bøker hjemme, da. Har allerede en pen bunke bøker ventende i bokhylla. Men jeg lot meg friste til å ta med noen ekstra :) Jeg vil samtidig gi masse ros og skryt til Hammerfest bibliotek og alle de som jobber der. Det er alltid topp service, og ønsker jeg ei bok eller en film som de tilfeldigvis ikke har så skaffer de det for meg på null komma svisj. Jeg er bra heldig som har et så flott bibilotek i nærheten!

Litt om meg på en søndagskveld

Denne har jeg kopiert fra Bokdama, en flott bokblogg som er verdt et besøk. Syntes denne var fin og sier litt om meg og mitt forhold til bøker og blogging.

Kopier den gjerne videre til din blogg, eller svar på denne i kommentarfeltet hos meg.

Som leser er jeg: Nysgjerrig og en tanke utålmodig. Jeg ønsker å vite alt som står i boka med en eneste gang, og har ofte flere bøker som jeg blar i samtidig.

Som blogger er jeg: Relativt fersk som bokblogger, men ganske erfaren i bloggverden (har skrevet blogg i 3 år). Ellers liker jeg veldig godt at andre leser og kommenterer det jeg har skrevet.

Sist leste bok: Hvis jeg ikke teller med lydbøker, så var sist leste bok "Noen vet" av Trude Teige. En ganske bra krim.
 
Sist kjøpte bok/bøker: "Utrenskning" av Sofi Oksanen og "Hold tett" av Harlan Coben. Jeg gleder meg masse til å lese begge bøkene, og har ikke lest noe tidligere av disse forfatterene.
 
Favorittkrimforfatter: Karin Alvtegen, ei svensk dame som skriver meget gode psykologiske thrillere. Disse bøkene anbefaler jeg! HER kan du lese i min blogg om bøkene hennes.
 
Jeg leser alt av: Normalt har jeg ingen favorittforfatter, og forsøker å variere hva og hvem jeg leser. Men disse forfatterene har jeg lest mange bøker av: overnevnte Karin Alvtegen, Orson Scott Card, Dan Brown, Astrid Lindgren og Michael Ende.
 
Jeg leser helst ikke (genre/forfatter): Egentlig leser jeg det meste, men jeg er ikke så veldig fan av Morgan Kane og andre western-serier.
 
I hylla for faglitteratur leter jeg etter: Det blir gjerne noe innen psykologi og psykisk helse, eller noe innen kommunikasjon.
 
I tillegg til norsk leser jeg gjerne: Engelsk. Andre språk har jeg ikke dristet meg til å lese.
 
Øverst i min å-lese-stabel ligger akkurat nå: Det er så mange bøker jeg vil ha lest. Men tror jeg blir å starte med "Hypnotisøren" av Lars Kepler.
 
Øverst på min bok-ønkeliste akkurat nå: Det er mange bøker jeg ønsker å lese, du kan jo sjekke ut ønskelisten min på Bokelskere. Men aller mest ønsker jeg å finne den boka som snur oppned på min verden og får meg til å tenke annerledes og se verden i et helt nytt lys. Kravstor, jeg? Neida :D
 
På antikvariater leter jeg etter: Det hadde vært morsomt å dra på antikvariat, men her oppe i Finnmark ser jeg lite til slikt. Det jeg ønsker meg er forresten en gammel skinnstol og en globus.

Noen vet av Trude Teige

Tittel: Noen vet
Forfatter: Trude Teige
Aschehoug forlag, 2009
Antall sider: 285


Omtale fra forlaget:
Journalister som jakter på store overskrifter. Politikere som unndrar seg ansvar. Svik mot uskyldige barn. Dette er beretningen om et uønsket barns brutale hevn.

 Et eldre ektepar blir funnet drept på en gård i Asker. Kajsa Coren, politisk journalist i Kanal 4, blir sendt til åstedet. Egentlig arbeider hun med å avdekke en av velferdsstatens største skandaler etter krigen: Omsorgssvikt og overgrep mot barn på barnehjem og spesialskoler. Hun sitter på informasjon som tyder på at sannheten om alle overgrepene langt fra er kommet frem. Litt etter litt begynner Kajsa å forstå at det er en sammenheng mellom drapet på ekteparet og barnehjemsskandalen, og hun føler at hun er på sporet av et skup. Samtidig befinner drapsmannen seg mye nærmere enn hun aner.

Min mening om boka:
Jeg stusset først på navnet til forfatteren, og så slo det meg; det er jo hun dama i Tabloid. Jeg har egentlig ikke særlig sansen for henne. Synes hun avbryter hele tiden når andre skal snakke, er litt ufin og frekk. Jaja, kanskje hun kan skrive om ikke annet, tenkte jeg.

Heldigivis fikk jeg rett. Dama kan skrive, og boken var både lettlest og engasjerende. Jeg likte spesielt godt hvordan forfatteren har klart å få frem hovedpersonen Kajsa Coren. Kajsa er en dyktig og nysgjerrig journalist men strever med de vanlige hverdagslige problemene, slik som å rekke over alt hjemme, barneoppdragelse, tidspress og et skrantende forhold til mannen. Privatlivet til Kajsa er beskrevet så godt i boka at jeg mistenker at dette kan bli en serie på flere bøker.

Det jeg også likte veldig godt med boka var at jeg følte jeg fikk et innblikk i journalistikkens hverdag. Det beskrives veldig godt, og det føles troverdig når jeg vet at forfatteren selv kjenner til journalistmiljøet og politikermiljøet som også beskrives i boka.

Helt fullklaff var det nok ikke med boka. Selv om jeg opplever den som lettlest og engasjerende, spesielt med tanke på alle barnehjemsbarna og det de har måtte gå igjennom, så opplevde jeg at den store spenningen uteble. Vi får tidlig introdusert drapsmannen som en anonym fortellerstemme (skrevet i kursiv), men jeg avslører morderen veldig tidlig i boka, så da er den store spenningen borte. Jeg synes derfor ikke at slutten var så god. I tillegg opplever jeg at slutten kom brått på, og flere ting fra tidligere i historien blir hengende i løse lufta. Kanskje blir dette spunnet videre på i en eventuell oppfølger, hva vet jeg.

Alt i alt en god leseropplevelse, men ikke årets beste bok.

Et mor-datter-forhold

Tittel: Granateplene
Forfattere: Sue Monk Kidd og Ann Kidd  Taylor
Lydbok, Spilletid 9 timer, 48 minutter
Lydbokforlaget, 2009
Oversettelse: Hilde Sophie Plau
Lest av: Ingrid Bergstrøm

Dette er ikke en roman i vanlig forstand, men en slags selvbiografi skrevet av den kjente forfatteren Sue Monk Kidd (som har skrevet både "Bienes hemmelige liv" og "Havfruestolen") sammen med datteren sin Ann. De veksler på å skrive hvert sitt kapittel, og forteller om seg selv som henholdsvis i 50 årene (Sue) og i 20 årene (Ann). Det handler både om en mor-datter relasjon og om en indre reise. Mor og datter legger ut på reiser sammen, først til Hellas og Tyrkia, deretter til Frankrike.

Min mening om boka:
Jeg lånte denne som lydbok på biblioteket fordi jeg skulle tilbringe ganske mange timer bak rattet og kjøre rundt omkring i Finnmark på 3 dager. Da tenkte jeg det var kjekt å ha noe interessant å høre på i alle de timene jeg skulle tilbringe alene i bilen. I utgangspunktet er jeg ikke så veldig begeistra for lydbøker, er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje handler det om at jeg er vant til å lese og høre min egen stemme inni hodet mitt, kanskje har det litt å gjøre med at jeg har en tendens til å ramle ut hvis andre snakker i timesvis (da ramler jeg langt inn i egne tanker), eller kanskje det er bare fordi jeg ikke er vant til lydbøker at jeg er litt skeptisk.

Vel, første del av boka likte jeg veldig godt. Både mor og datter beskriver sine forskjellige opplevelser fra de samme situasjonene, og begge beskriver godt hvordan det føles når et mor-datter forhold går over i noe annet når datteren har blitt voksen. Jeg kjente meg igjen i flere av beskrivelsene, spesielt fra datterens synspunkt, og glimtvis fikk jeg et par a-ha-opplevelser og tenkte "Ja, kanskje har min mor tenkt disse tankene om vårt forhold". Det er også noe trist over det hele, at mor og datter ikke får til å snakke med hverandre om det de tenker og føler.

Ja, jeg likte første del av boka, men jeg må innrømme at etterhvert ble det rett og slett for mye av "det gode" for min del. Jeg kjente at jeg ble irritert over malinga på de samme temaene om og om igjen... Spesielt gjaldt dette mors søken etter en mening med livet og hennes fascinasjon av jomfru Maria. Jeg følte det rett og slett ble kvernet for mye på de samme tingene uten at man kom noen vei videre.

Ja, også begynte jeg å irritere meg over hvor gode, kjærlige og rene tanker som ble tenkt om hverandre hele tiden. Er det slikt et mor-datter-forhold er? Er jeg helt sær som har irritert meg grønn over min mor og hennes særtrekk, og har blitt skikkelig sur når "alle andre" har poengtert hvor like jeg og min mor er både av utseende og væremåte? Er det bare jeg som har skyldt på min mor fordi jeg ikke har taklet voksenlivet mitt i perioder? Jeg ble med andre ord irritert over at det var så lite å irritere seg over!

En plass midtveis i CD nummer 5 av 8 så ga jeg rett og slett opp. Det ble lengre og lengre imellom de gode, kloke ordene, og jeg ramlet ut i lange perioder og tenkte på helt andre ting. Det resulterte i at jeg ikke ante hva det ble snakket om da Sue for hudreogfjortende gang fortalte om en jomfru Maria myte eller et bilde og hadde sine indre reiser i forhold til dette.

Kanskje er det bare meg som er utålmodig, men dette ble rett og slett for langtekkelig og omstendig for meg. Ja, det var flere gode parti i boka, noen ligninger som jeg syntes var svært treffende, men det veide dessverre ikke opp for de andre lange og kjedelige partiene. Kanskje jeg savnet at mor og datter skulle bli virkelig sinte på hverandre, si noe stygt. Kanskje ventet jeg at fortellingene og tankene til mor og datter skulle være forskjellige, men det var nesten som å lese om samme person i to ulike faser av livet. Mor og datter var rett og slett for like, synes jeg.

Et siste apropos: For de som har lest "Bienes hemmelige liv" og likte boka veldig godt, så er det noen interessante parti i denne boka om hvordan hun skrev boka og de omstendighetene rundt den prosessen. Det var faktisk interessant å høre på.

Hva leser du nå?

Jeg fikk lyst til å høre med alle dere som er innom bloggen min;

Hva leser du nå? 

Hvilke type bøker liker du best å lese?

Hvilken bok vil du anbefale at jeg leser?

I dag kom disse to bøkene i posten til meg:

"Hold tett" av Harlan Coben

"Utrenskning" av Sofi Oksanen

Little Bee, ei unik perle!

Tittel (Norsk): Little Bee
Originaltittel: The Other Hand
Forfatter: Chris Cleave
Forlag: Aschehoug
Oversettelse: Guro Dimmen
Utgitt i England: 2008
Utgitt i Norge: februar 2010 
Sider: 268

"Det er dager da jeg skulle ønske at jeg hadde vært en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente. Da hadde alle gledet seg over å se meg."

Slik begynner boka om Little Bee, en flyktningerjente på 16 år fra Nigeria. Hun har flyktet fra grusomme opplevelser i hjemlandet sitt og til England. Der sitter hun først 2 år i interneringsleir for flyktninger før hun slippes fri og oppsøker de eneste menneskene hun kjenner i England; Sarah og Andrew.

Sarah og Anrew reiste på ferie til Nigeria for 2 år siden for å forsøke å berge forholdet sitt. Der møter de Little Bee og hennes søster som er på flukt fra soldatene som har utslettet landsbyen deres. Oppskakende ting skjer (hva som skjer får vi ikke vite før et godt stykke ut i boka), og livene til Sarah og Andrew blir aldri som før.

Jeg tenkte først at dette kom til å bli en bok som lignet veldig på "drageløperen" med pessimisme, krig, brutalitet og elendighet. En bok som ikke gir deg nattefred. Vel, jeg tok feil! Dette er den beste boka jeg har lest på åresvis! Jeg var veldig begeistra for "Drageløperen" men denne boka er faktisk bedre! Jeg vet ikke om det går an å beskrive hvor fantastisk denne boka er, den må bare oppleves! Selvfølgelig er ikke dette en gladhistorie, men samtidig er den rørende og med flere morsomme betraktninger.

"Om et par åndedrag kommer jeg til å fortelle deg noe som er litt trist. Men du må lytte til det på samme måte som vi har blitt enige om å se på arrenen. Triste fortellinger er også vakre. En trist fortelling betyr: Denne fortelleren er i live. Og før du vet ordet av det, vil noe fint, noe vidunderlig, skje med henne, og hun kommer til å snu seg og smile" (side 17)

Boka veksler mellom Little Bee og Sarah som jeg-person. Vi får både ta del i tankene og opplevelsene til den afrikanske flyktningerjenta og den høytstående redaktøren i et moteblad i England. Det er store kontraster, men samtidig opplever begge to ulike hendelser som kan sammenlignes. Jeg synes også at begges mot og godhet er fellestrekk, noe som gjenspeiles i historien. Når vi hører fortellingen fra Little Bee sitt synspunkt, så er det som sagt en flott humor samtidig som vi får vite hvor vanskelig livet hennes er. Slik som at hun planlegger hvordan hun kan ta livet sitt i enhver setting og situasjon hun befinner seg i.

"Hvis mennene skulle dukke opp, er jeg rede til å ta livet av meg. Synes du synd på meg fordi jeg tenker på denne måten? Da må jeg bare si at hvis mennene virkelig kommer, og du ikke er rede, da er det deg det er synd på" (side 56)

Hun beskriver også forskjellene mellom vestlig tenkesett og Nigeriansk tenkesett, både med å fortelle om hvordan ting var i hennes landsby og å fortelle hvordan hun hadde måtte forklare ulike vestlige ting for sine Nigerianske venninner.

"Hvis jeg skulle komme til å nevne for deg at Sarahs hus lå like ved en stor park full av spesielt tamme hjortedyr, ville du ikke ha hoppet opp fra stolen og ropt: Herregud! Hvor er geværet mitt? La oss dra å jakte på disse dumme dyrene! Nei, du ville ha blitt sittende og gni deg ettertenksomt over haken og mumle for deg selv: Hmm, det må være Richmond Park, like utenfor London." (side 134)

Jeg har forresten også lyst til å gi honnør til oversetteren av denne boka, Guro Dimmen. Fabelaktig arbeid! Normalt synes jeg at en del av fortellingen og flyten går tapt i oversettelsen, men denne gangen var alt supert! Språket er fabelaktig godt, alt fungerer som det skal.

Boka er ei unik perle, synes jeg. Tankevekkende i forhold til hvordan livet til en flyktning kan arte seg, opplysende i forhold til at man får et innblikk i en annerledes måte å tenke på, morsom med mange flotte betraktninger og kommentarer, moralsk og reflekterende i forhold til hva jeg ville ha gjort dersom jeg ble stilt overfor det samme valget som Sarah og Andrew i boka (hva er jeg villig til å gjøre for å hjelpe et medmenneske?), rørende og opprivende med sin sterke historie, samt kjærlighet til livet, håpet og menneskene. Denne boka hadde alt!

Det er forresten flere andre som har lest og blogget om denne boka:
My online library
Prosalosa
Bindestreken
Min bokhylle

Jeg har lyst til å avslutte med en hysterisk morsom betraktning fra Little Bee: Hun forteller om at den eneste filmen de hadde i landsbyen var "Top Gun". Hør bare her hva hun syntes den handlet om:

 "Jeg husker første gangen vi så den (filmen "Top Gun"). Guttene fra landsbyen min hadde vært opprømte fordi de trodde det var en film om et gevær, men det var ikke en film om et gevær. Det var en film om en mann som måtte reise veldig raskt overalt, noen ganger med en motorsykkel og andre ganger med et fly som han fløy selv, og noen ganger opp ned. Vi diskuterte dette, barna fra landsbyen min, og vi bestemte oss for to ting: for det første at filmen egentlig burde hete mannen som hadde det fryktelig travelt og for det andre at poenget med filmen var at han burde stå opp tidligere slik at han ikke trengte å skynde seg for å få gjort alt på en dag, i stedet for å ligge i sengen sammen med kvinnen med det blonde håret som vi kalte "Bli-i-sengen-kvinnen". (side 74)