Noen vet av Trude Teige

Tittel: Noen vet
Forfatter: Trude Teige
Aschehoug forlag, 2009
Antall sider: 285


Omtale fra forlaget:
Journalister som jakter på store overskrifter. Politikere som unndrar seg ansvar. Svik mot uskyldige barn. Dette er beretningen om et uønsket barns brutale hevn.

 Et eldre ektepar blir funnet drept på en gård i Asker. Kajsa Coren, politisk journalist i Kanal 4, blir sendt til åstedet. Egentlig arbeider hun med å avdekke en av velferdsstatens største skandaler etter krigen: Omsorgssvikt og overgrep mot barn på barnehjem og spesialskoler. Hun sitter på informasjon som tyder på at sannheten om alle overgrepene langt fra er kommet frem. Litt etter litt begynner Kajsa å forstå at det er en sammenheng mellom drapet på ekteparet og barnehjemsskandalen, og hun føler at hun er på sporet av et skup. Samtidig befinner drapsmannen seg mye nærmere enn hun aner.

Min mening om boka:
Jeg stusset først på navnet til forfatteren, og så slo det meg; det er jo hun dama i Tabloid. Jeg har egentlig ikke særlig sansen for henne. Synes hun avbryter hele tiden når andre skal snakke, er litt ufin og frekk. Jaja, kanskje hun kan skrive om ikke annet, tenkte jeg.

Heldigivis fikk jeg rett. Dama kan skrive, og boken var både lettlest og engasjerende. Jeg likte spesielt godt hvordan forfatteren har klart å få frem hovedpersonen Kajsa Coren. Kajsa er en dyktig og nysgjerrig journalist men strever med de vanlige hverdagslige problemene, slik som å rekke over alt hjemme, barneoppdragelse, tidspress og et skrantende forhold til mannen. Privatlivet til Kajsa er beskrevet så godt i boka at jeg mistenker at dette kan bli en serie på flere bøker.

Det jeg også likte veldig godt med boka var at jeg følte jeg fikk et innblikk i journalistikkens hverdag. Det beskrives veldig godt, og det føles troverdig når jeg vet at forfatteren selv kjenner til journalistmiljøet og politikermiljøet som også beskrives i boka.

Helt fullklaff var det nok ikke med boka. Selv om jeg opplever den som lettlest og engasjerende, spesielt med tanke på alle barnehjemsbarna og det de har måtte gå igjennom, så opplevde jeg at den store spenningen uteble. Vi får tidlig introdusert drapsmannen som en anonym fortellerstemme (skrevet i kursiv), men jeg avslører morderen veldig tidlig i boka, så da er den store spenningen borte. Jeg synes derfor ikke at slutten var så god. I tillegg opplever jeg at slutten kom brått på, og flere ting fra tidligere i historien blir hengende i løse lufta. Kanskje blir dette spunnet videre på i en eventuell oppfølger, hva vet jeg.

Alt i alt en god leseropplevelse, men ikke årets beste bok.