"La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson. Denne boka har ligget på bestselgertoppen ganske lenge, og er lovprist av mange.Boka handler om den 30 år gamle forfatteren Veronica som etter flere opprivende livshendelser (som vi ikke får vite så mye om før lang ut i boka) flytter til et avsidesliggende sted i Sverige. Her er planen å skrive ferdig bok nummer to. Den eneste naboen er den 80 år gamle Astrid. Den gamle damen beskrives som ei heks blant bygdefolket. Etterhvert utvikler deg seg et dypt vennskap mellom disse to kvinnene på tross av den store aldersforskjellen. De deler hemmeligheter og sine livshistorier med hverandre. Det er mange tragiske hendelser Astrid har gjennomgått, og samtidig får vi en forståelse av at disse to kvinnene begge har opplevd lignende ting i livet.
Mine tanker om boka:
Jeg var veldig overrasket etter å ha lest boka! Dessverre i negativ retning. Fra ulike hold hadde jeg hørt veldig mange lovord om boka; stille, vakkert, poetisk og sterkt var noen av beskrivelsene. Jeg vil nok heller beskrive det som sentimentalt, overdrevent, kunstig og lite engasjerende. Historien i seg selv er ganske bra. Jeg gledet meg til å lese om utviklingen av et dypt og varig vennskap. Dessverre virket ikke historien troverdig. I begynnelsen beskrives Astrid som en einstøing som aldri snakker til noen. Ganske tidlig begynner hun å fortelle om sitt liv og om svært personlige ting til Veronica, og med ord som jeg ikke får til å stemme med en 80 år gammel einstøing. Beskrivelsene er delvis vakre, delvis ovedrevne og alt for sentimentale. Også når vi får fortalt hva Veronica forteller om sitt liv så virker det like kunstig i fortellerstilen. Jeg mener... hvem i all verden snakker slik? Det virker heller ikke logisk at begge damene snakker like tullete, og på en så lik måte.
Jeg liker ikke at man får servert "kloke ord" og "vakre tanker" på en så direkte måte. Det minner meg litt om å lese Paulo Coelho, der det ene visdomsordet tar det andre og nesten drukner i sentimentalitet og føleri. Jeg synes heller ikke at språket var veldig stødig. Noen steder begynner annen hver setning med HUN, andre steder er det naive og gjentakende beskrivelser av omgivelsene. Vi får blant annet høre ganske mange ganger om "hodebunnen gjennom grå hårstrå på den gamle kvinnens isse". Fin beskrivelse, egentlig, men jeg blir lei av å lese om det triste hodet til Astrid når det blir gjentatt i det kjedsommelige.
Men dette KUNNE ha vært ei god bok! Hadde man skrellet bort et delvis uryddig og kjedelig språk og en kunstig måte å snakke med hverandre på, og i tillegg tonet de "tåredryppende" sekvensene litt ned, ja da hadde det kunnet fungert. For historien i seg selv er fengende, synes jeg. Jeg liker fortellingen, bare ikke måten den blir fortalt på. Dette er eneste grunnen til at jeg leste hele boka, og til at jeg synes det ble en nogenlunde grei leseropplevelse til tross all irritasjon.
Litt betuttet begynner jeg å lure på om det er MEG det er noe feil med, som ikke liker den ene bestselgeren etter den andre. Som slakter bøker andre bare ELSKER: Ja, det er mange eksempler på det: "Den vidunderlige kjærlighetens historie", "Spis, elsk, lev", "Genesis", og "Øya". (Du kan klikke på titlene for å lese anmeldelsene mine av disse bøkene). Så dere som leser denne anmeldelsen må sikkert ta dette med i betraktning. Men jeg bruker jo ikke å slakte alle bøkene. Har lest mange gode bøker i det siste. Kanskje er det noe med fortellerstilen til disse bestselgerene som ikke appellerer til meg? Jeg tror jeg må undersøke dette nærmere.
Noen som har et forslag til hvorfor bestselgerbøker ikke fenger meg i like stor grad som hos andre?
Heldigvis er vi forskjellig! Dessuten; jeg likte jo heller ikke denne boka, og Genesis var jeg ikke fornøyd med. Veldig begeistra for noen av de andre du ikke har likt, men takk og lov for det, tenk hvor kjedelig hvis vi alle likte det samme hele tiden.
SvarSlettSolgunn: ja vi har jo alle forskjellig smak, og takk og lov for det! Tenk hvor kjedelig og ensformig ting hadde vært hvis alle likte det samme :)
SvarSlettKan jo være noe med forventningene? Når man har hørt en del om en bok så har man alltid litt forventninger til hvordan den skal være. Hadde du vært den "første" som leser den så kanskje det hadde vært annerledes....
SvarSlettKarin: Ja forventningene spiller sikkert inn, og er forventningene høye så er jo fallhøyden desto større. I dette tilfellet så hadde jeg like store forventninger til de andre to bøkene jeg ønsket å lese: "Bare vanlig vann" og "Alltid Alice". Disse to bøkene likte jeg mye bedre enn denne boka. Kanskje jeg bare er allergisk mot visse typer bøker? Hehe
SvarSlettJeg var også litt skuffet over denne. Jeg syne heller ikke Genesis var helt fantastisk og jeg ble skuffet over The Lovely Bones/Alle mine kjære. Det har sikkert litt med forventninger å gjøre, men det er helt klart noe annet også.
SvarSlettSelv om jeg er litt "kjærringa mot strømmen" så er det godt å høre at jeg ikke er alene om å synes at dette ikke var så bra :)
SvarSlettHer var vi ganske så enige og jeg kommer nå ikke til å lese hverken Øya eller Spis, elsk og hva den nå var.
SvarSlettIngalill: hehe. Jeg skal ikke skremme deg bort fra populære bøker, og det er jo mange som liker både Øya og den andre boka. Men det ser jo ut til at vi har lik smak i bøker så da er det kanskje tryggest å bruke tiden på andre og sikkert bedre bøker :)
SvarSlettDet synes jeg var godt sagt :) Du sa det egentlig bedre enn meg haha. Jeg både likte den og ikke likte den. Men jeg valgte å overse det jeg ikke likte, så det jeg likte kom bedre frem. Jeg synes også det var litt for sentimentalt språk. Men jeg likte så godt vennskapet deres :)
SvarSlettSilje: Takk for det :) Kanskje jeg ikke er så sær allikevel. Godt å høre at det er flere enn jeg som har litt blandede følelser for boka.
SvarSlettJeg er enig med deg, og er også slik at jeg stort sett ikke liker bestselgerne (feks Salme ved reisens slutt, Den hemmelige historien av Donna Tartt, Skammen av Bergljot Hobæk Haff). Dette tror jeg kan ha noe med at når man har lest noen av dem begynner man å se visse likhetstrekk (som legeromaner og andre formular-bøker). Det er kanskje også derfor de store klassikerne holder seg så godt; de er vanskelige å lese, men gir en stor leseropplevelse hvis man holder ut.
SvarSlettNdg La meg synge deg stille sanger skjønte jeg aldri hvorfor hun drepte unge sin. Skjønner at hun hatet mannen hun giftet seg med, men hvorfor giftet hun seg med ham da? Fikk ikke inntrykk av at foreldrene hennes tvang henne akkurat. Så tok hun livet av ungen som en hevn mot mannen? Som sagt, skjønte ikke det jeg.
Oooops, mente ikke å være anonym :)
SvarSlettEllen: Helt enig med deg :) Klassikerene holder seg ofte nettopp fordi de gir mange en stor leseropplevelse. Det var forresten mye av historien i denne boka som ikke hang på greip, ikke minst det du påpekte om ungen som hun drepte. Men... kanskje vi bare er allergiske mot klisj? ;)
SvarSlett