spis, elsk, lev

"Spis, elsk, lev" av Elizabeth Gilbert er en slags selvbiografi fra forfatteren. Etter en opprivende skilsmisse og et nedbrytende kjærlighetsforhold bestemmer hun seg for å ta et sabbatsår og reise. Hun er 4 måneder i Italia og nyter mat og kulturen, deretter drar hun 4 måneder til India for å meditere i en ashram. De siste 4 månedene tilbringer hun i Indonesia for å forsøke å finne sin indre ballanse i livet.

I begynnelsen av boka lot jeg meg fasinere. Hun beskriver ganske detaljert hvor ulykkelig hun er og hvordan hun har det når hun er deprimert, dypt deprimert. Jeg har selv gått gjennom en depresjon og kjente meg igjen i mye av det hun skrev. Dessuten var det misunnelsesverdig å lese at hun bare bestemte seg for å reise bort fra det vanlige livet sitt i et helt år, bare pakke og dra. Det har jeg også mange ganger drømt om å gjøre, men jeg har bare kommet til drømmene.

Så langt så godt.... vel.... etterhvert syntes jeg det tok litt av og ble veldig amerikansk og veldig religiøst. Litt for mye for min smak, men jeg forsøkte fortsatt å holde et åpent sinn mens jeg leste. Jeg liker som sagt ikke å bli påtvunget meninger eller overbevisninger, og selv om jeg ikke følte at de ble tvunget på meg så var det ikke så langt unna. Dette er et eksempel på hva jeg mener:

      "Søken etter Gud er en omvending av den normale, dagligdagse verdensorden. I søken etter Gud trekker man seg unna det som tiltrekker en, og svømmer mot det som er vanskelig. Man gir opp trygge og kjente vaner med håp (bare et håp!) om at man vil få noe større til gjengjeld for det man har gitt opp." (side 215)

Andre deler av boka likte jeg adskillig bedre. Etter å ha lest om Elizabeth i Italia dro jeg selv på Italiensk restaurant. Der ble jeg inspirert til å nyte både god mat, dessert og rødvin, og bare for å ha sagt det så drikker jeg omtrent aldri rødvin! Det var godt å ha blitt minnet på å nyte livet, den påminnelsen fikk jeg med boka.

Å lese denne boken føltes til tider som om jeg lyttet til ei venninne som fortalte om sitt liv. Ei skravlete vennninne som ikke lar deg komme til ordet, altså! Det var til tider litt irriterende, men samtidig er forfatteren til tider morsom så jeg lar meg underholde. Boka kunne også minne om filosofien til Paulo Coelho og hans bøker; finn deg selv, søk inni deg selv og lær deg selv å kjenne. Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om det var flott eller om det ble for overdrevet. Men les boka og døm selv! Det er vel ikke helt uten grunn at selveste Oprah Winfrey har anbefalt boken?