Desperate personar

Tittel: Desperate personar
Originaltittel: Desperate characters
Forfatter: Paula Fox
Første gang utgitt i USA, 1970
Oversatt til nynorsk av: Tove Bakke (hun har også oversatt bøkene til Anna Gavalda)
Det Norske samlaget, 2010
Antall sider: 191

For en stund siden fikk jeg en hyggelig mail fra forlaget Samlaget, der de sier at jeg kan ønske meg hvilken som helst bok fra deres nettkatalog. Normalt bruker jeg å bli kontaktet av forlag som har spesielle bøker de ønsker jeg skal lese og blogge om, ikke at jeg selv kan velge fritt. Valget mitt falt på denne boka; Desperate personar. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det var noe med boka som tiltalte meg.

Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde hørt om Paula Fox før jeg så denne boka, men i ettertid har jeg skjønt at hun nok er en langt større forfatter i USA enn her. Forlaget sier dette om Paula:

Paula Fox er ei av dei viktigaste forteljarane i amerikansk etterkrigslitteratur. Desperate personar kom opphavleg ut i 1970, men forfattaren har hatt ein renessanse dei siste åra. Ho har blitt løfta fram av Jonathan Franzen og David Foster Wallace og andre yngre amerikanske forfattarar, og fekk strålande kritikkar ved nyutgjevinga i USA.

Handlingen:
Otto og Sophie Bentwood bur i eit renovert rekkjehus i Brooklyn. I hylla har dei Goethes samla verk, dei har fått installert eit nytt rustfritt stål-kjøkken, og Mercedesen står parkert ved fortauet utanfor. Etter at Sophie blir biten i handa mens ho prøver å mate den utsvoltne nabolagskatten, begynner ei rekkje små og illevarslande ulykker å heimsøkje livet deira. Gradvis avslører dette svakheitene og brestane i eit ekteskap - og eit samfunn - som er i ferd med å falle frå kvarandre. (Omtale fra DnBB as)

Min opplevelse:
Da jeg holdt boken i hendene tenkte jeg at lesingen ville være unnagjort på et par timer, med sine skarve 191 sider. Der tok jeg grundig feil! Dette er ikke en lettlest bok! Ordene og setningene bør helst leses grundig, innimellom finner jeg noen perler av beskrivelser som sitter som skudd. Andre steder trenger ordene å synke inn, jeg må tenke litt over hva som egentlig menes.

Det er egentlig ikke så mange ytre hendelser i boka. Det er hverdagslige, litt trivielle situasjoner som beskrives. Allikevel ligger det noe og lurer under overflaten. Noen ganger mens jeg leser får jeg en følelse av å være publikum i en Woody Allen-film; du vet den om et par i New York hvor det er trivielle samtaler med en undeliggende dramatikk, en dæsj utroskap og små tragedier.

Handlingen i boka er fra 60-tallet, noe som viser seg i måten personene snakker med hverandre på, og egentlig også i måten forfatteren beskriver de hverdagslige hendelsene på. Allikevel vil jeg ikke si den er umoderne. Det meste er aktuelt også i dag.

Dette er ei god bok. Velskrevet, dyp uten at den blir hverken "tung" eller sentimental. En litt annerledes leseopplevelse enn de vanlige populære bøkene som selges i dag. Jeg er glad for at jeg tok meg tid til å lese denne boka.