"Der lyset slipper inn"

Denne boka fikk jeg i posten fra Aschehoug forlag etter at jeg hadde sagt ja til å blogge om bøker de sendte meg. På en måte kan det minne om bokbloggturnèen som har gått sine runder her i bloggverden, men her er det ikke så mange som blogger om samme bok. I tillegg skulle jeg ikke legge ut en anmeldelse på en bestemt dato, men valgte selv når jeg ville publisere. Dette passet meg meget bra, og var mindre krevende enn å være med på bokbloggen. Den andre forskjellen er at Aschehoug ikke krever av meg at jeg skal blogge om alt mulig annet i tillegg. Da jeg var med i bokbloggturnèen måtte jeg legge ut linker om alt mulig rart, alt fra konkurranser til hvem som var nestemann til å blogge. Her slipper jeg slike tulleting og kan konsentrere meg om å skrive om hva jeg synes om boka.

"Der lyset slipper inn" er skrevet av den norske forfatteren Gabriel Michael Vosgraff Moro, ikke akkurat et norskklingende navn, og et ganske langt navn. På baksiden av boken kan man lese dette om handlingen:

Venezia 1524: Hedersmannen og jødehateren Don Gabriel Moro blir dømt for sodomi og henrettes ved halshugging. To år senere ligger Don Gabriels tjener, dvergen Tadzio, for døden og bruker sine siste krefter på å nedtegne historien. Hvorfor forrådte han sin elskede herre og mester den gangen? Og hvem er den tause fremmede som venter i rommet sammen med ham på at han skal dø?

Jeg må være helt ærlig og innrømme at fortellingen på baksiden ikke fristet meg noe særlig til å lese boka. Ikke liker jeg å lese om hendelser fra middelalderen (eller i dette tilfellet avslutningen på middelalderen og begynnelsen på renessansen) og etter å ha blitt så skuffet over "den vidunderlige kjærlighetens historie" så jeg for meg at dette var en bok som kunne minne om den. Så med andre ord... dette er ikke en bok jeg ville ha funnet på å kjøpe selv.

WOW fikk jeg meg en overraskelse da jeg begynte å lese. Dette er en kraftfull men samtidig poetisk fortelling og jeg levde meg inn i den meget godt skrevne historien fra side en. Dette er faktisk så bra at jeg virkelig begynte å lure på hvorfor jeg ikke har hørt om hverken forfatteren eller boka tidligere. Samtidig har jeg lest flere andre bøker som har blitt store salgssuksesser men som har vært mye mye dårligere. Hvor har denne karen gjemt seg, spør jeg.

Alt klaffet i denne boka. Språket er drivende, lettlest, men samtidig ikke overfladisk eller full av klisjèer. Forfatteren får til å beskrive miljøet, hendelser og følelser på en slik måte at jeg suges inn i fortellingen og "er tilstede" sammen med hovedpersonen Tadzio. Selve fortellingen rommer masse dramatikk, kjærlighet, sjalusi, drap, jødehat, og selvfølgelig homoseksualitet som var en dødssynd på 1500-tallet. Jeg opplever også at jeg lærer en del om hvordan livet i Venezia var på 1500 tallet, og det er spennende å lese om begynnelsen på opplysningstiden. Ikke vet jeg om forfattenens historiske innsikt er korrekt, for jeg vet svært lite om denne tidsepoken. Men det virker svært troverdig, samtidig som jeg opplever at dette ikke overskygger selve fortellingen og "driven" i den.

Jeg fikk lyst til å sitere fra boka: Tadzio forteller om da han ble sveket,  raseriet i ham bygget seg opp. Dette er vakkert skrevet:

"Fra dypet av min sjel veltet skriket seg frem, det evige skriket, som for alltid vil finnes her i huset og i meg, for det jeg så den dagen kan ingen ta ifra meg, ingen lindring ble gitt og jeg falt ned i avgrunnen, mørket steg og la seg foran øynene, jeg forsøkte å se, jeg kjente det, hvordan det steg i meg, hvordan ondskapen fløt i mine organer, rant svart gjennom blodårene, samlet seg i kjøttet og i kroppsvæskene, den svarte gallen brast og jeg gråt tårer av blod"

Dagbladets anmelder var visst også ganske fornøyd med boka, har jeg registrert. Ikke det at jeg bruker å være enige med disse anmelderene, men denne gangen synes jeg innholdet i boka ble veldig godt beskrevet der. Så hvis du vil vite mer om boka, så anbefaler jeg å lese anmeldelsen HER.

I og med at jeg har blitt "bestukket" til å lese denne boka, så kan man jo kanskje anta at jeg er litt ekstra positiv (jeg fikk jo boka gratis). Så for å motbevise dette, så ønsket jeg å komme på noe lurt som jeg kunne kritisere boka for. Vel.... jeg kom på en ting. Bokomslaget er kjedelig og appellerer ikke til meg i det hele tatt. Men alt det beviser er det gamle ordtaket: "Don`t judge a book by its cover"