Tittel: Sofia på Måkøya
Første bok i serien: Vikaren
Forfatter: Kristine S. Henningsen
Sjanger: Romanserie
Schibsted forlag, 2011
Antall sider: 217
Året er 1964, og på Måkøya er de uvante med miniskjørt og selvsikre byjenter. Sofia forlater venner og familie i Oslo for å jobbe som lærervikar på den lille øya i Finnmark, og må takle både fordommer og sjalusi. Men hun møter også den barske fiskeren Magnus ...
Dette er romanserien som er sterkt inspirert av min mors hjemplass; Måsøy i Finnmark. Selve øya er en godt skjult perle, men alle som har satt sine føtter her har ikke klart å glemme den! Jeg tilbragte alle mine barndoms somre på denne vakre øya, løpende rundt mellom husene, på stranda, oppå klippene og på kaia. Det var fritt og det var spennende!
Jeg ble derfor veldig glad da Solgunn sendte meg denne boka, og jeg var svært spent på hvordan det ville være å lese ei bok som er basert på en plass jeg kjenner så godt. Men aller først vil jeg advare dere: Jeg er ingen stor leser av romanserier (kioskserier, som de kalles). Jeg syns som regel språket blir for enkelt, historiene forutsigbar, karakterene for ensidige, og jeg liker ikke å lese om 1700-og 1800-tallet! Derfor var jeg spent på om jeg ville like denne, og hadde det ikke vært for at serien var basert på et sted jeg kjenner veldig godt så hadde jeg aldri plukket opp denne boka.
De første 80 sidene irriterte jeg meg over at hovedpersonen, Sofia, var svært lik alle andre hovedpersoner jeg har lest om i lignende serier: vakker selv om hun ikke vet det selv, ben i nesa men samtidig veldig snill og god, kaster seg ut i utfordringer, får mange blikk og mye interesse fra menn, og blir mislikt og misforstått som person til tross for at hun gjør alt rett.
Men etter hvert vokser liksom historien på meg, og det er riktig så fornøyelig å lese. Ikke minst takket være et godt språk! Her er det ingen slurving med språket, og det blir ekte når dialogen er skrevet på ekte Måsøydialekt. Dette er godt gjennomarbeidet. Jeg synes fortsatt at flere av karakterene i boka kunne vært mer mangesidige, og ikke så utpreget gode eller onde, snille eller slarvekjærringer. Men kanskje må det slike klisjèer til i ei bok som skal fenge?
Jeg likte svært godt at settingen var lagt til ei øy som minner sterkt om Måsøy. Det synes jeg forfatteren stort sett har fått til veldig godt, med få avvik i hvordan det ser ut nå. Hun beskriver veldig godt den flotte sandstranda og den smale veien som går nesten ned i fjæra, dyrelivet, de flotte fjellene og det sterke havet. Menneskene kan jeg også kjenne igjen, og moren min fortalte at telefonsentraldama lyttet til alle samtalene i virkeligheten også, slik som det ble beskrevet i boka.
Er dette en romanserie som vil fenge andre enn de som er spesielt knyttet til Måsøy?
Ja det tror jeg faktisk. Det virker som en fin historie som har en universell appell om det å finne kjærligheten, søke lykken et fremmed sted, og kanskje også om å bli kjent med mennesker på godt og vondt. Når innpakningen er flotte kulisser på ei værhard men spennende øy, og et godt språk, så tror jeg denne romanserien har potensiale. Jeg skal iallefall kjøpe bok nummer to i dag.
... også savner jeg Måsøy ekstra mye i dag, og gleder meg veldig til sommerferie i mammas barndomshjem, med havutsikt og måseskrik.
Her er forresten link til hjemmesiden til en mann fra Måsøy som har mange flotte bilder fra øya. Verdt et besøk!
http://sverren.net/
Jeg har boka, men har ennå ikke fått lest den:) Virker spennende:)
SvarSlettElin: Håper du blogger om den når du har lest. Blir spennende å lese hva du synes
SvarSlettSå fin anmeldelse! Ser deg kanskje til uka :-)
SvarSlettSolgunn: Takk :) Ja, inntrykket mitt forandret seg etter hvert som jeg leste, ble positivt overraska :) Ps: Blir ikke Alta-tur på meg i uka som kommer.
SvarSlettAkkurat ja - så da tar vi plan 2!
SvarSlett