Nesten evig

Tittel: Nesten evig
Originaltittel: The almost moon
Forfatter: Alice Sebold
Oversetter: Anne Karin Torheim (nynorsk)
Forlag: Det norske samlaget, 2008
Antall sider: 341

"Når alt kjem til alt, var det lett å drepe mor mi"

Slik åpner denne fortellingen om den middelaldrende og fraskilte Helen, som i alle år har følt seg fanget av sin mors oppførsel og hennes manglende evne til å vise kjærlighet. Helen er hos sin 88 år gamle og forvirrede mor, steller og hjelper henne som vanlig, da moren driter seg ut. I fortvilelse skjønner Helen at moen må på pleiehjem, men før hun ringer hjemmet så vil hun selv vaske henne ren. Det ender med at Helen kveler moren ved hjelp av et håndkle. Årevis med frustrasjon, fortvilelse, hat og kjærlighet slippes løs.

Deretter handler det om å takle at hun har drept sin mor, og det gjør hun ikke akkurat på noe godt vis. Hun ringer eks-mannen sin, som kommer til unnsetning, klipper av fletta til mor, legger mor i kjelleren og tar fletta i veska si. Deretter drar hun til sin bestevenninne og ligger med sønnen hans. Just for starters, altså!

Underveis i historien får vi i tillegg tilbakeblikk sett fra Helens ståsted, der vi gradvis forstår mer og mer hvorfor ting har blitt som det ble. Morens psykiske lidelse, farens selvmord, og Helens tanker om sitt forhold og sine barn.

Spesiell og en tanke markaber
Dette er en spesiell, og en tanke markaber historie. Man følger Helen og hennes fortvilelse, og ser hvordan hun bare roter seg mer og mer inn i ei seig suppe av problemer. Det er en trist fortelling, men samtidig byr den på spe glimt av håp. Ja, dette er en litt sær historie. Rett på sak, og vi blir ikke spart for de bedritne og gufne detaljene. Jeg får stor sympati for Helen, tatt i betraktning alt hun finner på. Men man forstår henne også, på et vis, samtidig som man ser at dette er sykt.

Boka er godt skrevet, synes jeg. Oversettelsen er på nynorsk. Språket flyter godt, og det er både sårt, dystert og en smule sarkastisk. Historien veksler mellom fortid og nåtid på en flott måte, nesten som om man er inne i hodet til Helen og er med henne både i tanke, handling og følelser. Det er ikke alltid like lett å få til. Men det er spørs om man ønsker å være med henne hele tiden, for denne dama har det åpenbart ikke godt!

Hvis jeg skulle pirke på noe jeg ikke er fornøyd med, så må det bli den norske tittelen. Den skjønte jeg ikke. Den amerikanske tittelen "The almost moon" er godt forklart i boka. Kort fortalt handler det om at faren har sammenlignet moren med en måne. Man ser ikke nødvendigvis alt, men det betyr ikke at det ikke er der.

Forfatteren er kanskje mer kjent for sin andre bok, "Alle mine kjære" ("the lovely bones" på engelsk). Den har jeg ikke lest, men har hørt mange som har lovprist boka. Jeg kan ikke helt se for meg at "Nesten evig" vil få et like bredt nedslagsfelt i lesergruppa, men det betyr ikke at denne boka er dårlig, langt ifra. Forfatteren har imidlertid holdt seg til temaene familie, vold og døden.

Slutten fikk meg til å stusse, så er du en av de som må ha alt avklart i slutten av historien, så ikke les denne boka. Til alle dere andre er boka herved anbefalt. Jeg synes ikke boka ga meg en WOW-faktor, men den er absolutt leseverdig.