Fedrenes løgner - en slekts-skrøne-thriller

Tittel: Fedrenes løgner
Forfatter: Tom Egeland
Forlag: Aschehoug forlag, 2010
Antall sider: 473

Mer bokdata hos bokelskere:
http://bokelskere.no/beatelill/boksamling/745368/

Hehe, slekts-skrøne-thriller, det ordet fant jeg på selv og vet ikke engang om ordet finnes. Men jeg synes det beskriver så godt Tom Egelands siste bok, "Fedrenes løgner". Tom Egeland er egentlig en veletablert krimforfatter med mange suksesser bak seg. I denne boken ønsket han å bevege seg bort fra krimsjangeren. Heldigvis har han ikke beveget seg så veldig langt unna, for dette er en historie som er veldig godt oppdiktet, spenningen er absolutt ikke borte, og skrivestilen kjenner jeg igjen fra tidligere bøker av forfatteren.

Handlingen i boka: 
Den hasjrøykende og ikke så veldig hardt arbeidende journalisten Victor Scott har mye å leve opp til. Hans far var en berømt polfarer som ble borte i isødet da Victor var liten gutt, hans farfar var en berømt og bejublet forfatter og hans oldefar overlevde 20 år på en øde øy og skrev en bestselgende bok om dette. Ja, store menn i hans familie! Eller? Victor starter å skrive en bok om hans forfedre, og etterhvert som han reiser rundt i verden og lærer mer om sine forfedre, så dukker det stadig opp hemmeligheter. Hemmeligheter som nok aldri var ment å se dagens lys.

Min opplevelse:
Det var i august i fjor at jeg startet å lese "Fedrenes løgner", den tok meg med storm og jeg leste og kosa meg. Historien var så troverdig, så virkelighetsnær. Boka var lagt opp til at dette var reelle dokumenter som Føniks forlag hadde oppdaget etter den nylig avdøde Victor, som han hadde skrevet på 70-tallet. Med etter hvert følte jeg meg ganske dum.... jeg hadde ikke skjønt at både forlaget og Victor var oppdikta! Jeg trodde at dette var noe som kunne ha hendt, og så alt for meg! Det endte med at jeg la vekk boka i skuffelse. Men heldigvis bestemte jeg meg for å fullføre historien.

For det er en god historie. Selv om jeg opplevde at noen perioder ble litt langdryge og kanskje litt kjedelige, så er store deler av boka en fryd å lese. Det er jo et ganske dristig prosjekt forfatteren har begitt seg ut på. Vi får historien til fire generasjoner menn, ja kanskje ikke akkurat hverdagsmannen, men iallefall ekstraordinære menn av sin tid. Det et spennende å være med i oppnøstingen av forfedrenes historier og i opprullingene og avsløringene av de store hemmelighetene.

Jeg er jo ganske overbevist om at hemmeligheter skjules i alle familier, og selv om hemmelighetene i Victors familie nok kan sies å være litt i overkant for en familie, så synes ikke jeg det slutter å være troverdig. Eller.... det ballanseres veldig på kanten av det troverdige, og etterhvert skjønte jeg jo at Tom Egeland virkelig har tatt seg ut når det gjelder skrøner!

Forfatteren kan jo skrive, og det har han bevist i mange bestselgende krimbøker. Det tar han med i denne boka. Den litt tørrvittige humoren er fortsatt der, og han kan fortsatt bygge opp spenningen i en fortelling. Jeg synes ikke dette var så veldig annerledes enn hans andre krimbøker, selv om dette er en helt annen sjanger. Så.... liker du de andre bøkene til Egeland, så kan det godt hende du vil like denne boka også.

Avslutningen av boka var den beste delen, synes jeg. Her er fra et av de siste avsnittene:

"Hva skjedde senere, tenker du.
Vi er så utålmodige, vi mennesker. Hva skjedde, hvordan gikk det, endte det godt? En begynnelse må ha en slutt. En tragedie trenger en forløsning. Men slik er ikke livet. Livet er vårt tilmålte øyeblikk. Noen ganger renner årene formålsløst ut i sanden uten noen som helst form for mening." (side 469) 

Her kan du forresten lese i forfatterens egen blogg om hvordan denne boka ble til. Spennende!
http://tomegeland.blogspot.com/2010/04/ny-roman-fedrenes-lgner.html