Originaltittel: Saturday
Forfatter: Ian McEwan
Oversetter: Halvor Kristiansen
Gyldendal forlag, 2005
Antall sider: 272
Noen ganger klarer jeg rett og slett ikke å bestemme meg for om jeg liker ei bok eller ikke. Jeg har lest bøker som jeg likte veldig godt, men hvis du hadde spurt meg et par uker senere hva den handlet om så kunne jeg ikke ha svart. Historien har rett og slett ikke festet seg hos meg. Andre ganger leser jeg bøker som ikke umiddelbart faller i smak, men som jeg oppdager at jeg tenker på i lang tid etter at boka er ferdiglest. Nesten som en sang som umiddelbart høres litt kjedelig ut, men som etterhvert vokser seg vakrere og vakrere for hver gang du hører den.
Dette er definitivt ei bok som er meget godt skrevet, men jeg er usikker på om jeg likte den. Noen steder frydet jeg meg over det fantastiske språket, de finurlige måtene å beskrive ting på, mens andre ganger kjedet jeg meg og hadde mest lyst til å hoppe over flere sider. Når han skriver nærmere ti sider om en squash-kamp, eller bruker tonnevis med faguttrykk for hjernekirurger, så er det liksom litt begrensa hvor begeistra jeg kan bli.
Hjernekirurgi?
Ja, dette er altså fortellingen om den middelaldrende hjernekirurgen og en spesiell lørdag i hans liv; nærmere bestemt 15. februar 2003, i London. Henry Perowne våkner grytidlig på morgenen og vitner et fly i brann på tur ned mot London. Er det flykaprere? Senere på dagen forsøker han å manøvrere seg utenom en gigantisk mengde mennesker som har samlet seg for å demonstrere mot Storbritanias deltakelse i den forestående krigen i Irak. Han kolliderer med et par tvilsomme personer som ikke er interessert i å ordne opp i minnelighet. Den ene personen, Baxter, har en sjelden hjernesykdom (Huntingtons), og kan være ganske så uberegnelig. Midt opp i alle disse hendelsene så er det også mange gode ting i Perownes liv. Kona som han fortsatt elsker, sønnen som spiller i jazzband og som han er umåtelig stolt av, datteren som kommer hjem i dag og som nettopp har skrevet ei bok, det flotte huset, jobben han elsker.
Så mange tema flettet inn i en liten historie.
Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne å fortelle om boka, hva jeg skal ta med og hva jeg skal unnlate. Det er så mange tema flettet inn i denne fortellingen. Jeg ramser opp: krigen i Irak, terrortruslene, den mer nære trusselen med skurker rett utenfor døra, London by med menneskene, hjernekirurgi, familie, kjærlighet, nærhet og avstand, trygghet og fare, lykke, squash-kamp, hjelpesløshet, forståelse, tilgivelse.
Språklig svært godt.
Det jeg ikke er i tvil om er språket. Språket er i en avdeling for seg selv; ordrikt, detaljert, ganske så poetisk til tider. Kristiansen gjør en solid innsats med oversettingen, ingen tvil om det. Det var så bra at jeg måtte sjekke hvilke andre bøker han har oversatt. Det brukte jeg bokelskere til, og her er link til resultatet for de som er spesielt interesserte: http://bokelskere.no/folk/halvor-kristiansen/1750162/
Her er et sitat fra boka. Spådde han terror-hendelsene i London før det skjedde?
"I likhet med hundre andre byer ligger London, hans lille del av den, vidåpen, umulig å forsvare, og venter på bomben sin. Rushtiden vil være et effektivt tidspunkt. Det vil kanskje minne om Paddington-ulykken - forvridde togskinner, bulkede pendlervogner heist på plass, bårer manøvrert ut gjennom knuste vinduer, sykehusets krisehåndteringsplan i virksomhet. Berlin, Paris, Lisboa. Myndighetene er enig, et angrep er uunngåelig." (side 268)
McEwan skildrer litteraturen kontra den logiske tenkningen i boka. Det er ikke nødvendigvis at det ene er bedre enn det andre, men det kan virke som om han har satt dette litt opp mot hverandre. Det beskrives at Perowne lider seg gjennom klassikere som Anna Karenina kun fordi den litteraturinteresserte datteren har sendt ham "hjemmelekse". Perowne er mer den logisk tenkende, og har det jo egentlig helt fint med det. Men senere i historien så er det ikke Perownes logiske sans, men datterens proklamering av dikt (altså litteraturen) som berger hele familien fra en fatal hendelse.
Hva vil forfatteren egentlig si med denne boka?
Jeg føler at etter jeg har lest ferdig så sitter jeg igjen med en vag følelse av at det er noe jeg har gått glipp av. Hva ville forfatteren egentlig fortelle meg? Han har ikke skrevet alt dette bare for underholdningens skyld, det nekter jeg å tro. Dermed må det finnes en dypere mening, eller? Kanskje jeg er på ville veier. Ville han skildre samfunnet slik det er i disse tider? Ja, en slags samfunnsskildring, den er jeg med på. Det blir troverdig. Langt bedre enn at han ville fortelle at vi lever i en stygg verden, og uansett hvor rik og vellykket du er, så kan kritiske hendelser ramme deg. Livet er tilfeldig.
Kjedelig eller ganske enkelt genialt?
Tiden får vise... for jeg tror dette er en fortelling man må bruke tid på å fordøye etter at man har lest ferdig boka.
Ian McEwan har skrevet mange kritikerroste bøker, blant annet Om forlatelse (Atonement), On Chesil Beach, og Solar. Jeg er usikker på om jeg skal gi meg i kast med flere bøker av McEwan. Jeg må la denne fordøyes først, tror jeg.
Her er iallefall link til hjemmesiden til forfatteren, i tilfelle du vil vite mer om ham.
http://www.ianmcewan.com/
Sammentreff.
SvarSlettJeg begynte på lydboka tidligere idag, så jeg skummet omtalen din, ifall det var ting jeg ikke ville vite.
En cd har jeg hørt så langt og jeg sliter:
fordi det er så mye prat om svulster og oppleseren høres identisk ut med han som leste Lost Symbol, og jeg blir forvirret. Svulstig britisk mannelesing. (no pun intended -)
Håper for egen del at det tar seg opp!
Det er slike bøker som gir mest, de som man bruker flere dager på - både å lese og gruble over og til slutt forsøke å skrive en anmeldelse av... Gjerne bruke noen dager på den også, egentlig ;-)
SvarSlettSom alltid: Flott anmeldelse av en vanskelig bok! Og gratulerer så masse med dagen i morgen :-)
Hehe, jeg vet ikke om jeg kan trøste deg med at det tar seg opp. Blir spennende å lese hva du mener om boka :)
SvarSlettKanskje den var genialt kjedelig? Den kan ikke være genial hvis du kjedet deg, så da må den være ugenial og kjedelig. Min konklusjon!
SvarSlettEllikken: Tusen takk :)Både for bursdagsgratulasjonen og for skryt ang. innlegget.
SvarSlettSolgunn: hehe, der gikk æ i surr.
Eg las denne for ei tid sidan, og blei ganske skuffa. Eg stemmer på kjedeleg.
SvarSlettJeg la den vekk etter 100 sider eller noe sånt. Kjeeeeedelig. Men jeg har lest On Chesil Beach og det var virkelig en av de store leseopplevelsene. Så et tips kan jo være å ikke gi ham helt opp?
SvarSlettJeg leste den rett før jul og fikk skikkelige frysninger av det sitatet du nevner -jeg måtte til og med kontrollsjekke når den var skrevet... Forøvrig er jeg veldig glad i Ian McEwan og vil absolutt anbefale å lese mer av ham -"Atonement", for eksempel. Og "On Chesil Beach".
SvarSlettGratulerer med dagen! Og gi ikke opp McEwan, han har maange gode i katalogen.
SvarSlettJeg liker veldig godt sammenligningen din med en sang som er litt kjedelig første gang, men så blir bedre og bedre. En del bøker kan virke litt kjedelige mens jeg leser dem - men så blir de bare bedre og bedre etterhvert som de synker litt inn. Derfor er bokblogger så geniale, for man får bearbeidet bøkene ganske mye ved å skrive om dem =)
SvarSlettBoka ER genial! Derom er ingen tvil, mener jeg! Ikke gi opp McEwan! Han er en av ti på topp-yndlingsforfatterne mine. McEwan har en gudegave når det gjelder å skrive!
SvarSlettJeg ser noen stemmer for kjedelig og andre for genial :) I og med at han skriver så godt, så skal jeg ikke gi ham opp men plukke ut en annen bok av ham... men jeg skal vente litt før jeg leser en til :)
SvarSlett