Gripende om Alzheimers

Jeg jobber nå som høgskolelærer, men er utdannet sykepleier. Mange ganger i min yrkeskarriære har jeg møtt på pasienter med Alzheimers og sett hvordan de sliter med å orientere seg i hverdagen. Det har vært både givende og utfordrende å møte disse pasientene, og etterpå har jeg alltid tenkt for meg selv: vær så snill, jeg kan få alle slags sykdommer og plager, men ikke la meg bli dement! Tenk hvor grusomt å ikke kunne kjenne igjen sin nærmeste familie, eller å ikke huske at moren din er død og stadig oppleve sorgen som et slag i magen hver gang en pleier minner deg på det, eller å ikke klare å sitte stille men må vandre rundt omkring, å ikke forstå klokka eller det som blir sagt.


Fra bokomslaget:
"Alltid Alice" av Lisa Genova handler om en 50 år gammel professor som jobber ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker og foredragsholder, er lykkelig gift og har tre vellykkede voksne barn. Men Alice har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Ord blir borte for henne, hun glemmer stadig avtaler og skjønner ikke sine egne huskelapper. En dag går hun seg bort bare et par kvartaler hjemmefra. Først avfeier hun det hele med overgangsalder og stress på jobben. Så får hun stilt diagnosen: tidlig Alzheimers sykdom.

Min mening om boka:
Selv om jeg har haugevis med andre fagbøker jeg må lese nå for tiden, så slukte jeg denne boka på to korte kvelder. Dette er ei tankevekkende, gripende, opplysende, og vakker historie. Vi møter Alice når hun oppdager at hun er blitt "glemsk og surrete", og får følge hennes tanker og opplevelser ettersom sykdommen utvikler seg. Vi får ta del i hvordan hun opplever å føle seg både ensom og fortvilet, vi ser hvordan familie, venner, kolleger og andre reagerer, og vi tar del i en del tragikomiske situasjoner utløst av hennes sykdom.

En gang drar hun til en forelesning og setter seg på første rad. Alle i salen venter på foreleseren som ikke kommer. Alice blir lei og reiser seg opp og går etter en stund. Senere viser det seg at det er hun som skulle være foreleser nettopp denne dagen.

Jeg synes forfatteren forteller historien om Alice på en flott og meget troverdig måte. Jeg har aldri opplevd å være dement, men jeg kjenner igjen mange av symptomene og reaksjonene som beskrives. Det virker som om forfatteren har gjort en meget grundig research før hun har skrevet boka. Det liker jeg!

Det er som sagt en vakker og sår fortelling, og mange ganger satt jeg med klumpen i halsen. I ettertid har den gitt meg mange tanker, ikke minst om hvor viktig det er å behandle alle mennesker med respekt. Det er så selvfølgelig, men samtidig viser historien at det er så lett å glemme seg. Blant annet diskuterer familien til Alice hennes fremtid mens hun sitter foran dem, men de snakker på en måte som om hun ikke var tilstede i rommet.

Noen lyspunkt finnes absolutt i fortellingen, selv om sykdommen ikke lar seg kurere men springer raskt avgårde mot glemselen. Det er flott å se hvordan Alice og den ene datteren, som tidligere har vært på kollisjonskurs, finner tonen igjen og viser sin kjærlighet til hverandre. Det er også andre lyspunkt, men jeg tenkte å ikke røpe alt her.

Jeg har faktisk ikke en eneste negativ ting å si om boka. Normalt er jeg en kritisk person, men denne gangen fant jeg ingenting å kritisere, rett og slett! Teksten flyter lett, man blir revet med. Dette er en rørende bok uten at det blir sentimentalt eller overdrevent.

Er det noen flere som har lest denne boka?
Hva synes dere?