Oppskrytt kjærlighetshistorie

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" av Carl-Johan Vallgren ble jeg anbefalt av flere å lese etter at jeg var på leting etter en god kjærlighetsroman. Tittelen var jo veldig lovende, og med forventninger om å bli berørt, betatt og bergtatt kastet jeg meg over boken. Alle anmeldelser jeg hadde lest skrøt denne boken opp i skyene. Fantastisk! Glimrende! Storslagent var blandt superlativene.

Etter å ha lest ca 50 sider av boken, tenkte jeg at jeg kanskje bare var litt uopplagt. Boka fenget ikke noe særlig, men jeg tilskrev det en sinnsyk tannpine og mitt dårlige humør. Når jeg fortsatt slet og syntes historien var "tung" etter å ha lest 150 sider, begynte jeg å lure på om det var noe seriøst galt med meg. Jeg måtte bruke anstrengelser og nesten 2 uker for å komme igjennom den 278 siders lange boka.

Men var det ikke en kjærlighetsroman jeg var på utkikk etter? Hvorfor skulle jeg ikke falle pladask for den ultimate kjærlighetens historie? Jeg vet ikke om jeg har et godt svar, men det jeg fant ut var at boken fenget meg ikke noe særlig.

Dette skriver forlaget om boken:
Helt siden Hercule Barfuss ble født på et bordell i 1813, har han vekket menneskers avsky. Hans kropp og ansikt er deformert og vanskapt. I tillegg er han født uten evne til å høre eller snakke. Men han har også fått en sjelden gave, nemlig evnen til å lese andres tanker. Det har gitt ham en voldsom og merkelig skjebne, og mange fiender. I Den vidunderlige kjærlighetens historie blander Carl-Johan Vallgren det fantastiske og det historiske. Vallgren tar Hercule Barfuss med til kloster og galehus, Vatikanet og varietéselskap, Swedenborgianer og salonger. På veien gir han oss et innblikk i utviklingen av de døves språk. Men først og fremst er Den vidunderlige kjærlighetens historie en kjærlighetsroman. Hercule Barfuss glemmer aldri den piken som ble født på bordellet samme natt som ham, og samhørigheten med henne blir ledestjernen for hele hans liv.

Jeg ser at boken tidvis har et godt språk, og det brukes en del litterære virkemidler. Blant annet belyses Barfuss og hans historie fra mange synsvinkler; fra jeg-stemme, fra observatører, fra brev, fra dyr osv. Allikevel klarer ikke dette å berøre meg. Kanhende har dette noe med selve historien å gjøre, eller kanskje har det med fortellerstilen å gjøre? For det er nemlig hovedproblemet mitt med boken: Jeg lar meg ikke berøre! Jeg klarer ikke å kjenne følelsen av hverken hat, kjærlighet, lykke eller fortvilelse inni meg selv om jeg leser om hovedpersonen som gjennomgår alle sine tragiske hendelser eller opplever lykke og kjærlighet. Er det ikke nettopp det som skal være hensikten med å lese en kjærlighetsroman... at man skal la seg berøre og fenge? Hvis ikke så blir det bare platt eller overdrevent.

Jeg har lest et par steder at denne boka blir sammenlignet med "Parfymen" av Patrick Suskind. Selv om jeg ser en del likhetstrekk (begge er monstre av et slag og begge opplever lidelser) så må jeg si at "Parfymen" er en mye bedre bok! Her beskriver forfatteren ting så levende at man blir både kvalm og dårlig, urolig, engstelig og sint. Dette mangler boken til Vallgren, synes jeg. I tillegg så er man ikke i tvil om at hovedpersonen i "Parfymen" er ond, mens i "den vidunderlige kjærlighetens historie" så fremstilles Barfuss som "helten" i fortellingen.

Det er sikkert mange lesere som er totalt uenige med meg, og mener at "Den vidunderlige kjærlighetens historie" er ei fantastisk bok. For meg falt den igjennom og jeg lot meg ikke engasjere. Det var tidvis gode parti i fortellingen, og det var godt språk noen steder. Allikevel var det ikke nok til at helhetsinntrykket ble bra, dessverre.

Snør det utenfor vinduet ditt også?

Det var helt tilfeldig at jeg lånte med meg denne boka fra biblioteket. Jeg hadde aldri hørt om forfatteren, og boka var ikke det jeg var på leting etter. Men noe var det som tiltalte meg (annet enn at boka er på bare 120 sider). Kanskje var det på grunn av det som sto på baksiden av boka:

"Snør det utenfor viduet ditt også?" er en episodisk roman om et kjærlighetsforhold, inngått mellom to mennesker på ulike premisser. Hun, ung og uerfaren, og han, mange år eldre med barn fra tidligere forhold og forpliktelser. Gjennom hennes ord tar vi del i forholdets utvikling og kollaps.

Jeg må bare si at dette var en godt skjult perle av ei bok! Ei bok som forteller ei historie med ganske få ord, men som samtidig evner å si så mye mer. Vi får vite om et ganske ujevnt forhold, der jenta i fortellingen gir av hele seg, og den eldre professoren tar det han vil ha men evner ikke å gi kjærlighet tilbake. Det er ganske tydelig at mannen ikke er interessert i noe langvarig, og vi får også oppleve jentas lengsel og etterhvert desperasjon etter å oppnå kontakt. Jeg kan godt kjenne meg igjen fra da jeg var yngre og en kjærlighet til en (uppnåelig) mann kunne være altoppslukende.

Det er litt spesielt at vi får vite at forholdet ender, og det før vi har begynt å lese boka. Først tenkte jeg at dette kom til å gjøre boka forutsigbar og litt kjedelig, men det var den absolutt ikke. En kjærlighet som er altoppslukende, ja nesten selvutslettende, er aldri en god kjærlighet. Vi vet hvordan det vil ende, og etterhvert håper jeg at det ender uten alt for store psykiske skader for den stakkars jenta.

Tittelen på boka tror jeg henspeiler på en situasjon som blir beskrevet i boka. Jenta ringer til mannen, hun spør om det snør utenfor vinduet hans også.... kanskje som et slags ønske om å være nær han, dele ting med ham, men samtidig også et bilde på hvor fjern og langt unna hun føler seg. De bor i samme by, selvfølgelig sner det hos ham også. Jeg synes det var et fint bilde på hele forholdet deres.

Språket er veldig godt, synes jeg. Det er ikke alle forfattere som klarer å formidle en rik historie med korte, beskrivende setninger. Det synes jeg forfatteren mestrer godt her. I begynnelsen var de korte setningene litt uvant, og jeg tenkte at dette var en slags roman i dikt-form. Men språket fungerte veldig fint, og var dypere enn jeg først antok. Boka var lettlest og jeg leste den fra begynnelse til slutt på en dag.

En god bok, og en veldig fin overraskelse!

Håndbok for ferske forelesere

"Håndbok for ferske forelesere" heter denne boka med det søte bokomslaget. Den er skrevet av Risan, Christophersen, Enli, Eriksen og Tkachenko. Det er Universitetsforlaget som kom ut med den i år, og den er på fornøyelige 140 sider.

Håndbok for ferske forelesere er en alt-i-ett-overlevelsesguide for universitets- og høgskoleansatte som holder sine første forelesninger uten å ha fått pedagogisk opplæring. Det gjelder jo i høyeste grad meg! Jeg har jobbet i et år som høgskolelærer ved en sykepleierutdanning, strevd meg gjennom utallige timer med forberedelser av forelesninger for så å dukke opp på forelesninger som blir helt annerledes enn det jeg hadde tenkt. Noen ganger har jeg tenkt etter endt forelesning at dette fikset jeg ikke så bra som jeg burde ha gjort. Den nagende nederlagsfølelsen er ikke god, og jeg har gjort mye for å unngå den.

Kanskje kan denne boka være til hjelp? Jeg har iallefall fått høgskolebiblioteket til å bestille den for meg. Kanskje jeg kan lære litt av forfatterenes dyrekjøpte erfaringer? Dette er noe av hva boka skal inneholde i følge lovnadene fra forlaget:
- Hva innebærer rollen som foreleser?
- Hvordan forberede seg til en forelesningsrekke, og hvordan ta en time på strak arm?
- Hvordan aktivisere studentene med oppgaver og summegrupper?
- Hvilke teknikker egner seg når og hvor?
- Hvordan være en god formidler og veileder?
- Hvordan lage en god eksamensoppgave og tilpasse sensuren til nivået?

Jeg er egentlig ikke fan av håndbøker og såkalte "selvhjelpsbøker" men denne så litt spennende ut. Jeg gleder meg til å lese den.

for bokelskere

Vil bare anbefale dere et nettsted som heter bokelskere (http://bokelskere.no/)

Her kan du enkelt sette opp ditt bibliotek med bøker du har lest, bøker du holder på å lese og bøker du ønsker å lese. I tillegg kan man ha kontakt med andre bokelskere, skrive anmeldelser og gi terningkast til bøker. Det er også mange andre funksjoner der.

Anbefales!

Gripende om Alzheimers

Jeg jobber nå som høgskolelærer, men er utdannet sykepleier. Mange ganger i min yrkeskarriære har jeg møtt på pasienter med Alzheimers og sett hvordan de sliter med å orientere seg i hverdagen. Det har vært både givende og utfordrende å møte disse pasientene, og etterpå har jeg alltid tenkt for meg selv: vær så snill, jeg kan få alle slags sykdommer og plager, men ikke la meg bli dement! Tenk hvor grusomt å ikke kunne kjenne igjen sin nærmeste familie, eller å ikke huske at moren din er død og stadig oppleve sorgen som et slag i magen hver gang en pleier minner deg på det, eller å ikke klare å sitte stille men må vandre rundt omkring, å ikke forstå klokka eller det som blir sagt.


Fra bokomslaget:
"Alltid Alice" av Lisa Genova handler om en 50 år gammel professor som jobber ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker og foredragsholder, er lykkelig gift og har tre vellykkede voksne barn. Men Alice har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Ord blir borte for henne, hun glemmer stadig avtaler og skjønner ikke sine egne huskelapper. En dag går hun seg bort bare et par kvartaler hjemmefra. Først avfeier hun det hele med overgangsalder og stress på jobben. Så får hun stilt diagnosen: tidlig Alzheimers sykdom.

Min mening om boka:
Selv om jeg har haugevis med andre fagbøker jeg må lese nå for tiden, så slukte jeg denne boka på to korte kvelder. Dette er ei tankevekkende, gripende, opplysende, og vakker historie. Vi møter Alice når hun oppdager at hun er blitt "glemsk og surrete", og får følge hennes tanker og opplevelser ettersom sykdommen utvikler seg. Vi får ta del i hvordan hun opplever å føle seg både ensom og fortvilet, vi ser hvordan familie, venner, kolleger og andre reagerer, og vi tar del i en del tragikomiske situasjoner utløst av hennes sykdom.

En gang drar hun til en forelesning og setter seg på første rad. Alle i salen venter på foreleseren som ikke kommer. Alice blir lei og reiser seg opp og går etter en stund. Senere viser det seg at det er hun som skulle være foreleser nettopp denne dagen.

Jeg synes forfatteren forteller historien om Alice på en flott og meget troverdig måte. Jeg har aldri opplevd å være dement, men jeg kjenner igjen mange av symptomene og reaksjonene som beskrives. Det virker som om forfatteren har gjort en meget grundig research før hun har skrevet boka. Det liker jeg!

Det er som sagt en vakker og sår fortelling, og mange ganger satt jeg med klumpen i halsen. I ettertid har den gitt meg mange tanker, ikke minst om hvor viktig det er å behandle alle mennesker med respekt. Det er så selvfølgelig, men samtidig viser historien at det er så lett å glemme seg. Blant annet diskuterer familien til Alice hennes fremtid mens hun sitter foran dem, men de snakker på en måte som om hun ikke var tilstede i rommet.

Noen lyspunkt finnes absolutt i fortellingen, selv om sykdommen ikke lar seg kurere men springer raskt avgårde mot glemselen. Det er flott å se hvordan Alice og den ene datteren, som tidligere har vært på kollisjonskurs, finner tonen igjen og viser sin kjærlighet til hverandre. Det er også andre lyspunkt, men jeg tenkte å ikke røpe alt her.

Jeg har faktisk ikke en eneste negativ ting å si om boka. Normalt er jeg en kritisk person, men denne gangen fant jeg ingenting å kritisere, rett og slett! Teksten flyter lett, man blir revet med. Dette er en rørende bok uten at det blir sentimentalt eller overdrevent.

Er det noen flere som har lest denne boka?
Hva synes dere?

Kan du anbefale en god kjærlighetsroman?

Akkurat nå holder jeg på å lese to bøker; "Alltid Alice" av Lisa Genova, og "Tusen strålende soler" av Khaled Hosseini. Disse bøkene er utrolig gode, men samtidig veldig tragiske menneskeskjebner.

Det jeg trenger etter dette er å lese en skikkelig god kjærlighetsroman!

Kan dere hjelpe meg? Jeg trenger noen anbefalinger!


Har du en skikkelig gripende og god kjærlighetsroman å anbefale meg?

Teppefall, fin bokserie fra nordnorge

I enkelte perioder må jeg pløye gjennom veldig mye (og til tider tung) faglitteratur i forbindelse med jobben min som høgskolelærer. Da kan det være befriende å lese noe lettfordøyelig og litt overfladisk. Det siste året har jeg lest 2 kioskserier, den ene har jeg anmeldt tidligere (Nordlys). Den andre serien jeg har lest heter "Teppefall" og er skrevet av Gro Gravem og Kamilla Mathisen.

Den første boka heter "bak masken" her blir vi kjent med Andrea, som er en vanlig nordlandsjente, men hun bærer på en drøm om å bli skuespiller. Til tross for at moren hennes er sterkt imot det, drar hun til Oslo for å søke lykken. Til å begynne med går alt bra. Hun får nye venner og føler at hun endelig er fri. I tillegg møter hun mannen i sitt liv. Thorbjørn er en kjekk, høy og mørk politimann. Men noe ved ham skurrer. Andrea virvles inn i et lidenskapelig forhold, som snart spinner ut av kontroll.



Serien er på 14 bøker, den siste boka kom ut nå i november. Dette er en veldig engasjerende historie, og det er mange ting som hovedpersonen kommer bort i; et vanskelig forhold til moren sin, mishandling, løgner, bedrag, intriger, hemmeligheter, drømmer, skuespill, kjærlighet og vennskap. I tillegg skjer store deler av historien i Tromsø, hvor jeg har bodd. Det er både underholdende og opprivende å lese om Andrea og hennes liv.

Jeg synes dette har vært en god bokserie, velskrevet og underholdende. Man får medfølelse for hovedpersonen og hennes kamp for livet. Det er aldri kjedelig rundt denne jenta, og av og til synes jeg hun blir litt vel mye "drama-queen". Allikevel blir det ikke urealistisk, fordi hun er jo skuespiller og det virker troverdig at hun reagerer slik hun gjør. En god historie om ei sterk jente som møter mye motgang.
  
Hvis du liker å lese bokserier (eller kiosklitteratur) så anbefaler jeg deg å kikke innom Tones bokside. Hun har anmeldt de fleste seriene. Her er det mange gode tips og anmeldelser.

spis, elsk, lev

"Spis, elsk, lev" av Elizabeth Gilbert er en slags selvbiografi fra forfatteren. Etter en opprivende skilsmisse og et nedbrytende kjærlighetsforhold bestemmer hun seg for å ta et sabbatsår og reise. Hun er 4 måneder i Italia og nyter mat og kulturen, deretter drar hun 4 måneder til India for å meditere i en ashram. De siste 4 månedene tilbringer hun i Indonesia for å forsøke å finne sin indre ballanse i livet.

I begynnelsen av boka lot jeg meg fasinere. Hun beskriver ganske detaljert hvor ulykkelig hun er og hvordan hun har det når hun er deprimert, dypt deprimert. Jeg har selv gått gjennom en depresjon og kjente meg igjen i mye av det hun skrev. Dessuten var det misunnelsesverdig å lese at hun bare bestemte seg for å reise bort fra det vanlige livet sitt i et helt år, bare pakke og dra. Det har jeg også mange ganger drømt om å gjøre, men jeg har bare kommet til drømmene.

Så langt så godt.... vel.... etterhvert syntes jeg det tok litt av og ble veldig amerikansk og veldig religiøst. Litt for mye for min smak, men jeg forsøkte fortsatt å holde et åpent sinn mens jeg leste. Jeg liker som sagt ikke å bli påtvunget meninger eller overbevisninger, og selv om jeg ikke følte at de ble tvunget på meg så var det ikke så langt unna. Dette er et eksempel på hva jeg mener:

      "Søken etter Gud er en omvending av den normale, dagligdagse verdensorden. I søken etter Gud trekker man seg unna det som tiltrekker en, og svømmer mot det som er vanskelig. Man gir opp trygge og kjente vaner med håp (bare et håp!) om at man vil få noe større til gjengjeld for det man har gitt opp." (side 215)

Andre deler av boka likte jeg adskillig bedre. Etter å ha lest om Elizabeth i Italia dro jeg selv på Italiensk restaurant. Der ble jeg inspirert til å nyte både god mat, dessert og rødvin, og bare for å ha sagt det så drikker jeg omtrent aldri rødvin! Det var godt å ha blitt minnet på å nyte livet, den påminnelsen fikk jeg med boka.

Å lese denne boken føltes til tider som om jeg lyttet til ei venninne som fortalte om sitt liv. Ei skravlete vennninne som ikke lar deg komme til ordet, altså! Det var til tider litt irriterende, men samtidig er forfatteren til tider morsom så jeg lar meg underholde. Boka kunne også minne om filosofien til Paulo Coelho og hans bøker; finn deg selv, søk inni deg selv og lær deg selv å kjenne. Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om det var flott eller om det ble for overdrevet. Men les boka og døm selv! Det er vel ikke helt uten grunn at selveste Oprah Winfrey har anbefalt boken?