Vidunderlige Vidunderbarn

Endelig var biblioteket så elskverdig å låne meg boka "Vidunderbarn" av Roy Jacobsen. Den var nok veldig populær, for jeg sto på venteliste i 2 måneder før jeg ærbødigst fikk låne boka. Først og fremst vil jeg bare si at boka var verdt å vente på, og jeg skjønner at den har blitt en bestselger i høst.

Det er skrevet et utall skildringer av en barndom fra Oslo på 60-tallet, jeg har lest flere av de men har aldri vært særlig begeistret for denne sjangeren. Det er jo ganske fjernt fra min oppvekst i Finnmark på 70-tallet, for å si det pent. I tillegg skjønner jeg ikke hva som er så fasinerende med boligblokk og betong. I "Vidunderbarn" bringes vi med til 60-tallets sosialdemokratiske glansdager i Oslo, og for første gang klarer jeg å se skjønnheten i det hele! Jacobsen beskriver faktisk miljøet så godt at til og med jeg blir nostalgisk og lengter tilbake til en barndom og til 60-tallet som jeg faktisk aldri opplevde.

Vi opplever fortellingen i jeg-person gjennom Finn. Han bor sammen med sin mor i en leilighet i ei boligblokk, faren stakk først av før han døde. Det viser seg at Finn har en halvsøster, Linda, som flytter inn til Finn og hans mor. Ikke alt er som det burde med Linda. (Sjekk denne linken hvis du ønsker å vite mer om boka). Det er mange ting som ikke sies dikekte men som må leses imellom linjene her. Som regel møter vi Finn når han er barn, og det er mange ting han ikke skjønner. Vi som lesere får en forståelse av at det ligger mer der enn det som blir sagt. Det er et interessant perspektiv, å forsøke å leve seg inn i hovedpersonen samtidig som man forstår mer enn personen det gjelder. Noen ganger kommer den voksne Finn inn og forteller. Han hinter til at det er mer til historien enn som så. Dette synes jeg fungerer veldig godt, og gir en ekstra dybde i fortellingen.

Da jeg begynte å lese boka holdt jeg nesten på å gi opp hele greia i første kapittel. Jeg ble fullstendig tatt på senga av måten Roy Jacobsen skriver. Setningene var så lange at jeg holdt på å miste både tålmodigheten og pusten. Spesielt irritert ble jeg da jeg hadde lest over ei halv side og det enda ikke var kommet et eneste punktum. Heldigvis ga jeg ikke opp, for etterhvert syntes jeg språket ble helt fantastisk. De lange setningene ble ikke irriterende, men fornøyelige. Den litt springende måten å formulere seg på var som å være inn i hodet på en ung gutt som tenker mange tanker, samtidig som man fikk perspektivet til den voksne Finn.

Her er et avsnitt fra boka (s. 193-194)

I slutten av september inntraff endelig mirakelet, også det i brevs form. Det var en onsdag, som lignet en sommerdag som hadde gått seg vill i årstidene. Jeg kom hjem i ekstra høyt tempo med planer om å snu i døra og gi meg i kast med et kjerreløp nede i gata, da muttern plutselig sto der, to timer før normal tid og i samme oppøste forfatning som da hun hadde fått telefon fra rektor. Med et brev i hånda.
- Er det du som står bak dette også? glefset hun.
Jeg fikk arket skjøvet opp i fjeset som en revolvermunning og oppfattet ikke annet av de maskinskrevne linjene enn at Linda neste uke ville bli overført til den klassen hun opprinnelig var skrevet inn i, på prøve, sto det, samt "etter moden overveielse" og "i samråd med spesiallærer og helsesøster"..., hilsen Åbborn
-Nei, sa jeg, som sant var.
Men jeg så vel ut som om jeg måtte tenke meg om, som jeg alltid må når muttern stiller meg til veggs, det er mange hensyn å ta. Men hun tok det som en tilståelse og strøyk på dør for å ta seg over til Eriksen i oppgangen ved siden av, som hadde telefon, og ringte rektor, hjem til ham, skjelvende av opphisselse.
Da hun kom tilbake var hun mer matt enn rasende og gikk umiddelbart i gang med å rydde i et skap, noe hun gjør når hun vil være i fred eller ikke veit hvor hun skal gjøre av hendene sine, i alle de tingene som samler seg opp i løpet av et liv, som ligger der og ikke har annen hensikt med sin tilstedeværelse enn at det er trygt å vite at de er der.
Det som imidlertid forundret meg var ikke all kjeften jeg hadde fått, men at det skulle være så forferdelig at Linda endelig fikk begynne i en skikkelig klasse. Det spurte jeg om også. Og straks var hun igjen på randen av stupet.
- Fordi jeg ikke tåler flere skuffelser! hylte hun inn i det idiotiske skapet. - Skjønner du da ikke det!
Skuffelser...?
Jeg hørte vel ikke riktig her.
- Ja, tenk om hun ikke greier det! Jeg kommer ikke til å klare det!
Hadde jeg vært mer årvåken, eller atten år eldre, så hadde vel passet å spørre om Linda var plassert i hjelpeklassen for at hun, muttern, ikke ville risikere å bli skuffet. Isteden begikk jeg den dødssynd å spørre om det hadde vært mange skuffelser i livet hennes, jeg gikk jo ikke rundt i det daglige og husket på denne faren min og skilsmissen og enkepensjonen og det fæle hun hadde opplevd i barndommen. Hun stilte seg foran meg og spurte iskaldt om jeg sto der og gjorde meg dum.

Denne boka ga meg en god og varm følelse inni meg under hele lesningen! Selv om det er triste ting som skjer så blir jeg så glad i lille Finn som er litt rar men som ønsker det beste for seg selv og andre rundt seg. Hvis det er noe jeg har å utsette på boka så må det være slutten. Det var et hint helt på slutten som jeg følte ble levnet ubesvart, og kanskje var det meningen, men jeg likte det ikke.

Har du ikke lest boka ennå? Jeg anbefaler den på det varmeste!

lettlest og engasjerende Kajsa

Tyttebærstien, er en liten, privat gate i et stille villastrøk. Et fredelig sted hvor alle steller med sitt og den ene dagen glir ubemerket over i den neste. Her bor Miriam, Nina og Ellinor -- tre kvinner i ulike aldre og på ulike steder i livet. Miriam er hjemmeværende med voksne barn og kjeder seg. Nina er frisør og enslig mamma for tenåringssønnen Matias. Ellinor er en ung jurist som akkurat har født sitt første barn. De er naboer, og utover det er det ingenting som binder dem sammen. Så flytter den mystiske Janine med sine magiske krefter inn i nabolaget. Idyllen brytes, det trygge må vike for det ukjente, og ingenting er lenger som det har vært. Jentene søker sammen i en felles front mot dette farlige ukjente, men Janine, med sine tarotkort, okkulte møter og spådommer, skal vise seg å få avgjørende betydning for livene deres. (hentet fra Gyldendals hjemmeside)

Dette er en bok jeg kan like! Kajsa Ingemarsson har skrevet "Skjebnehjulet" som kom ut i Norge i fjor. Jeg kan bare undre meg over hvorfor jeg ikke har somlet meg til å lest noe med denne forfatteren tidligere, for hun skriver fabelaktig bra! Det er en nydelig flyt i historien, og den skjemmes heller ikke av overdrevne virkemidler eller banale tekster. I tillegg har dama humor, og det er absolutt ingen ulempe.

"Skjebnehjulet" har en spesiell stemning helt fra første kapittel. Ved første øyenkast virker ikke kvinnene i historien så spennende, men ganske snart blir vi veldig godt kjente med disse 3 fabelaktige damene. Jeg vil beskrive denne boka som en litt depressiv, men samtidig oppløftende roman om hverdagslige hendelser. Moralen er å ta skjebnen i sine egne hender, og åpne opp for det livet har å tilby. Skjebnen kan gripe inn og snu livet opp-ned, men kanskje er det til det beste noen ganger?

Boka anbefales! Jeg gleder meg til å lese den neste boka hun har kommet ut med i år: "Bare vanlig vann"